Den populære herr Mo (venstre) samler oppmerksomheten.

«MERKE- OG MINNEDAGER I ANNALENE»

Da den norske og de nordiske bransjeforeningene satte hverandre i stevne i august 1946, brukte de ikke mindre enn en uke på dette.

Fagbladet Elektronikkbransjen er inne i sin 80. årgang, og vi har i den anledning bladd i arkivet som i sin helhet ligger tilgjengelig digitalt her, og med mulighet til å skrolle gjennom alle forsidene her.

Den siste uken i august 1946 ble det første ordinære møtet i Nordisk Radiohandler Union avholdt, i forbindelse med N. R. L.s landsmøte.

Unionen lever videre i NACEA (Nordic Alliance of Consumer Electronics Associations), der Stiftelsen Elektronikkbransjen inngår. I dobbeltnummeret av Radiohandleren, for juli og august 1946, kan vi lese at det var den norske bransjeforeningen Norske Radiohandleres Landsforbund (N. R. L.) som tok initiativ til den nordiske unionen.

Nordisk Radiohandler Union ble stiftet i Odense den 16. oktober 1945, og besto i tillegg av Radioaffärenes Förbund i Finland, Sveriges Radiohandlares Riksförbund og Radiobranchens Tekniske og Kommercielle Sammenslutning (Rateksa) i Danmark.

Når vi skriver «den siste uken», er det nærmest bokstavelig, siden landsmøtet i N. R. L. gikk fra tirsdag 27. august til lørdag kveld.

Det hele startet med styremøte på Frognerseteren. Onsdag fortsatte det fra kl. 11.30 i Oslo Sjømannsforenings lokaler i Kronprinsens gate 1, blant annet med et foredrag om regnskapsanalysen det ble arbeidet med for bransjen, før landsmøtet åpnet kl. 18 med smørbrødbuffet. Torsdag kl. 17.30 fortsatte landsmøtet på restaurant Dronningen på Bygdøy, med etterfølgende forbundsfest med deltakere fra Danmark, Finland og Sverige. Prisen her var 35 kroner per kuvert.

Fra lunsjen på Sundøya..
Fra lunsjen på Sundøya..

 

Fredag 30. august hadde Nordisk Radiohandler Union årsmøte på Sundøya ved Tyrifjorden, med avreise fra Stortingsgaten kl. 9.30. Samme dag kl. 18.30 holdt Oslo Radiohandler Forening fest med damer på hotell Bristol, i anledning foreningens 15 års-jubileum. De utenlandske gjestene var med også her, og dagen etter fikk de først bese Kringkastingshuset, før det om aftenen ble arrangert en privat avslutningsfest.

Det meste av den påfølgende utgaven ble viet omtaler fra de nevnte arrangement, og vi gjengir her i sin helhet Gunnar Raabes «Post Festum»:

Post Festum

Så er da de festlige dagene forbi – ja for fest har det vært over hele stevnet –trass i, eller kanskje nettopp fordi, at arbeidet var hovedsaken.

Arbeidet ble det, både trutt og effektivt, viktige saker ble inngående drøftet, meget ble bragt i havn og styret fikk høve til å høre medlemmenes meninger både om dette og hint og i vissheten om solid støtte i ryggen kan det nå arbeides videre med de mange og viktige saker som står foran sin løsning – meget viktige saker.

Måtte de ikke bare bli skjøves tilside av stivnakkete og pedantiske teoretikere

Ikke desto mindre var det en fest det hele. Festlig er det alltid å treffe kolleger fra alle kanter av landet, festlig å høre Ranums mørke trønder-stemme krysse klinge med munnrappe bergensstemmer, med representanter for Sørlandet – «bløde i stemmen» men hverken i hodet eller meninger. Ikke minst har det vært festlig å ha våre venner fra sør og øst på besøk, greie kjekke karer – som alle radiohandlere jo er. Festlig har det vært – men en smule anstrengende, i hvert fall for et stakkars styremedlem, som atpåtil måtte delta i alt som fester og lunsjer het – og det var ikke så lite. Saken var at Osloforeningen feiret sitt 15. års jubileum i flukt med landsmøtet og med en fest av de store.

Men la meg begynne med begynnelsen. Etter fulltallig styremøte tirsdag 27/8 hvor landsmøtets program ble fastslått, tok programmets første post til onsdag formiddag med foredrag i Sjømannsforeningen. Lokalet bar sterkt preg av eierne, taket er en stor stjernehimmel, hvor selv en legmann uten vanskelighet kan peke ut de mest kjente stjernebildene. Det lot til at representantene fra våre kystdistrikter følte seg særlig hjemme blandt skipsklokkene og seilskutebildene. I forrommene var det sørget godt for de materielle ting, med smørbrød og øl, ja til med et glass vin var det å få, for de som trengte å samle mot til debattene og uten å ville fastslå at noen hadde samlet seg overmot lar det seg dog ikke nekte at endel av debattantene hverken lett eller gjerne lot seg målbinne.

Voluminøst opus

Formiddagen var altså viet foredrag. Først gjalt det de skjemaer vi hadde fått som skulle vise lønnsomheten – resp. ulønnsomheten av våre forretninger. Der står ikke til å nekte at vi er blitt en god del overveldet av dette opus som jo er så voluminøst at det kan ta pusten fra noen hver.

Nå fikk vi høre at vi har i vente en slags bruksanvisning, som skal fortelle oss hva som er av størst viktighet, og hva vi med god samvittighet kan sløyfe – og det er jammen bra. Det er en meget alminnelig foreteelse dette at denslags skjemaer svulmer opp så de tilslutt sprekker – eller rettere sagt vår tålmodighet gjør det. Ville det ikke vært bedre straks å innskrenke det hele til noen få av de viktigste rubrikkene, så hadde sjansen vært desto større til å få dem fyllt ut?

Saken er av stor viktighet. Vår representant i prisrådet klager over at han totalt mangler materiell til å understreke sine ord overfor prisdirektøren. Denne går ut fra – ser det ut til – at radiohandelen er en overdådig fin melkeku – og vi gjør ingen ting for å vise ham at han tar feil.

Ærede kolleger – la oss besvare disse skjemaer så godt vi kan! Resoner ikke som så at alle andre kan gjøre det, så merkes det ikke om akkurat jeg sluntrer unna. Det bil gjerne til at de aller fleste tenker slik – desverre. Husk på at det er vår egen sak det gjeller. Ingen av oss ville se ingeniør Holmsen i øynene hvis han på grunn av manglende materiale ikke er istand til å hindre at rabatten blir ytterligere nedsatt.

Første formiddag fikk vi også et kåseri om aktuelle sider ved radiobransjen av vår nye tekniske konsulent ingeniør Halvorsen. Der har vi fått en dyktig mann. En mann som kombinerer den høyeste teoretiske utdannelse med langvarig praktisk erfaring. Det er desverre så mange av dem som steller med sakene våre som aldrig har drevet det så langt som til å reparere et radioapparat. Vi trenger flere slike folk som ingeniør Halvorsen.

Måtte de ikke bare bli skjøves tilside av stivnakkete og pedantiske teoretikere, slik at reparatørutdannelsen resulterer i en slags teknisk seminaristen i stedet for reparatører.

Sv. Holmsen forelegger C. Langøe Conradsen et intrikat problem..
Sv. Holmsen forelegger C. Langøe Conradsen et intrikat problem..

 

Blåser i seremonielle bånd

Hovedforhandlingen tok til om ettermiddagen i samme lokale. Jeg skal såvisst ikke blande meg i det offentlige referat, bare fremheve at det hele forløp på en værdig og saklig måte. Formannen ledet forhandlingene med sikker hånd, og sørget for at diskusjonen holdt seg innenfor de opptrukne rammer. Han lot medlemmene få snakke ut og si sin menig – innen visse grenser. Det er et jern av en formann vi kan glede oss over å ha for tiden. Arbeidssom som få, med en egen evne til å konsentrere seg og oss andre om det essensielle. Han blåser i tilvante seremonielle bånd og leder møtene på en grei – la meg si teknisk måte, som ikke kan unngå å smitte over på deltagerne.

Det var forresten ganske pussig å se våre eldre, adstadige medlemmer foreta de besynderligste bevegelser og trinn

Ingen var redde for å forlange ordet – enhver bar frem det han hadde på hjertet, men selvfølgelig kunne vi heller ikke denne gang unngå enkelte av Tordenskjolds soldater, som endelig skal uttale seg om enhver sak, og helst få siste ordet.

Styremedlem Carl O. Mo fra Drammen sa denne gang takk for seg. Det er sagt så mange lovord om Mo at det er overflødig for meg å tilføye noe. Alt er vel fortjent – en gjennom hyggelig og grei kar, rolig og saklig. Selv de til kjedsommelighet gjentatte vitsene om hans ruvende korpus inkasserer han med et bredt smil – tross han sikkert krymper seg innvendig. Takk skal du ha Mo, ikke minst for det siste!

Resten av styret ble stående – jeg tør nesten si på egen anbefaling. Selvfølgelig er det en fordel å bevare kontinuiteten i et styre, særlig når så mange viktige saker står foran sin løsning, men like selvfølgelig ville det ta seg best ut at en særskilt valgkomite fremsetter forslag om gjenvalg – eventuelt nyvalg. Mo's ettermann ble denne gang valgt fra Telemarkdistriktet. Et populært og riktig valg. Arbeidsutvalget får her det lovbestemte utenbys medlem som er villig til å reise inn til Oslo på korteste varsel.

Danmark var kommet lengst

Siste sak – fagopplæringen – ble behandlet den neste dag på «Dronningen». En uhyre viktig sak, som forhåpentlig står foran sin snarlige løsning. Saken er kommet i et godt spor, og det er å håpe at den får en løsning som vi virkelig kan være tjent med, og som dertil på kortest mulig tid kan skaffe frem det antall habile servisefolk som radiohandlerne landet rundt så høyt og sårt stunder etter.

De utenlandske gjester var innbudt til dette motet, og hver især av dem ga en redegjørelse for hvordan saken var grepet an i de respektive land. Danmark var øyensynlig kommet lengst, men mon tro om de ikke dernede også er overbelastet med teoretikere? Derpå tyder den opplysningen vi fikk at elevene først i fjerde og siste år ble satt inn i en moderne supers oppbygging og virkemåte. De første tre år gikk vesentlig med til å lære matematikk, fysikk, elektroteknikk etc. Er ikke dette en lovlig lang omveg frem til målet: dyktige reparatører. Det er ikke tegnebrettkonstruktører vi trenger men folk som kan foreta de alminneligste reparasjoner på en effektiv og hurtig måte, så får vi heller overlate de sjeldne og mere innviklede reparasjoner til spesialverksteder. Det er både vi og ikke minst kundene best tjent med. En skal huske på at all denne lærdommen alt for lett går i glemmeboka når den ikke daglig praktiseres – og det er det neppe høve til ved de fleste våre mindre og middelstore verksteder.

Avslutningsfesten ble en verdig og stilig slutt på årsmøtet. Maten var god, lokalet morsomt og originalt, talene gode og for det meste velsignet korte og greie. En særlig spiss satte de utenlandske representanter på det hele. Det gjør seg godt med litt avveksling i form av det bløde danske, det klingende svenske og det syngende finske.

Samtlige kommandører av «Radiostjernen» beæret festen med sitt nærvær, og formannens ofte rent gutteaktige gode humør brakte stemningen på topp. Jo det var virkelig en fest vi lenge vil huske. Nå står det til Bergen og Trondheim, m. fl. å skape rammen om de kommende landsmøter. Den som lever får se, vi har sikkert noe å glede oss til.

Fruene Molander (venstre) og Engelhardt (høyre)..
Fruene Molander (venstre) og Engelhardt (høyre)..

 

Pompøs overrekking av flagg

Under en utflukt til Sundøya ble Nordisk Radiohandler Union bragt i faste former. Formålet med denne organisasjon er å utveksle erfaringer mellom de fire land. Alle vedtak, alt av interesse blir automatisk sendt rundt til de andre medlemmer.

Det er innlysende at dette er en stor hjelp for de respektive landsstyrer i deres arbeide. Møtene skal gå på omgang – neste møtested blir bestemt senere. De utenlandske gjester var begeistret for turen, og det må da også innrømmes, at selv vi som kjenner den så godt, alltid gleder oss til denne vakre ferd langs Tyrifjordens vakre bredder.

Voldsomme regnbyger og friske solstreif i passende blanding skapte vidunderlig vakre belysninger, som fikk landskapet til å vise seg fra sin beste side. Men da utlendingene – særlig danskene –formelig gispet av skrekkblandet beundring da bilen ålet seg opp de mange hårnålsvingene, kunne vi ikke annet enn ønske at de en gang ville få se Måbødalen, Geiranger og andre av våre flotteste veganlegg.

Ikke før var vi ferdig med årsmøtet og de dermed følgende strabadser, før det var å stille i festpuss med damer til Osloforeningens stilige jubileumsmiddag på Bristol. Det ble en fest som hadde vasket seg. Ypperlig traktement, og en rekke – meget lang rekke – av taler og svartaler. En pompøs overrekking av flagg fra våre utenlandske gjester, av overveldende blomsterdekorasjoner fra Bergen og Trondheim. – Traktementet var også denne gang ypperlig og så var det dans etterpå! Vi radiohandlere er ikke mere alvorlige enn at vi villig gikk med på å leke «siste engelske selskapslek» (selv om jeg i parentes bemerket syns det var noe stort sludder). Det var forresten ganske pussig å se våre eldre, adstadige medlemmer foreta de besynderligste bevegelser og trinn, mens de nynnet med i en ubestemmelig melodi med en enda mere ubestemmelig tekst. Jo det var visst morro likevel.

Formannen svømte som fisken i vannet, over og mellom oss alle. At en enkelt mann greier å holde så mange taler i løpet av en uke! Godt gjort. Han fortjener alle de språklige og konkrete blomster han fikk, og vel så det.

Når jeg så nevner at Løstegård hadde invitert de utenlandske gjester og en god del av de norske hjem til sin hyggelige bolig lørdag kvell, vil en tro gjestene når disse forsikret at de fikk «a splendid end of a splendid week» og rent rørende var det da Selin uttrykte sin takk og glede over å føle at også finnene ble betraktet som venner og brødre – trods alt.

Jo – disse augustdagene i 1946 blir nok både merke- og minnedager i de nordiske radiohandleres annaler.

Invitasjonen til det første ordinære årsmøtet i Nordisk Radiohandler Union i Radiohandleren nr. 4-5/1946.

Her kan du lese Gunnar Raabes «Post festum» i Radiohandleren nr. 6-7/1946.

Til toppen