Jan Abrahamsen blir karakterisert som et forbilde, respektert, solid og helstøpt. Nå er han pensjonist med golf og båtliv som hobbyer og nyinnkjøpt leilighet på Kypros som fritidsbolig.

En godgutt går av

Det vanket mange godord og hilsener til Jan Willy Abrahamsen da han takket av etter 36 år med JVC. Det er en ungdommelig hedersmann som nå blir pensjonist.

– Hvordan føles det på siste arbeidsdag for JVC?

 

– Selv om jeg har forberedt meg lenge, blir det unektelig litt rart å gå ut av bygget her på Barkåker for siste gang som ansatt og måtte ringe på døra neste gang jeg skal inn. Dagen kom brått da jeg skjønner at det er alvor og at jeg skal forlate skuta og bli pensjonist.

 

– En ungdommelig sådann…

 

– Vel, vel. Vi som har administrert de europeiske datterselskapene har fått muligheten til å benytte samme pensjonsalder som japanerne, 60 år. Det ville jeg benytte meg av, og nå kommer jubileet.

 

– Hvorfor valgte du radio- og TV-bransjen?

 

– Det var bestyreren på Tjøme Radio som fødte interessen for radio og TV i meg. Som sjuåring så jeg TV for første gang. Radiobestyreren hadde rigget opp en svær TV-antenne på radiohuset, og tok inn TV fra England. Selv om bildene var elendige etter dagens standard, gjorde det sterkt inntrykk på meg. Da var yrkesvalget klart: Jeg ville bli TV-reparatør.

 

– Et livsløp med JVC?

 

– Ja det kan du si. JVC har preget nesten hele mitt yrkesaktive liv. Som så mange andre i bransjen begynte jeg hos Tandbergs Radiofabrikk. Det var i 1963. Ble der i to år før militærtjenesten. Så var det noen måneder hos Philips og en kort periode i forretningen Elektrosenteret i Tønsberg før Ragnar Lind Jørgensen dukket opp. Jeg begynte hos ham i mai 1969.

 

Etter to år med salg kom jeg over i serviceavdelingen og ble der til 1984. Fra 1972 ble JVC importert til Norge av Lind Jørgensen under merkenavnet JVC Nivico. Da japanerne etablerte seg med eget datterselskap, fortsatte jeg som servicesjef i to år til før jeg kom over i administrasjonen. Etter etableringen var det en periode med to japanske direktører. Så besluttet japanerne å etablere et skandinavisk hovedkontor i Sverige, og den japanske ledelsen flyttet dit. Da ble jeg utnevnt til såkalt ”vice president” og fra 1992 til daglig leder og adm. direktør i det norske selskapet.

 

– Opp gjennom årene er du blitt en god kjenner av japanere. Gi en karakteristikk av dem.

 

– Det er stor kulturforskjell mellom nordmenn og japanere, og ikke alle vi nordmenn forstår dette og takler det godt nok. Jeg har forhandlet mye med dem og prøvd å sette meg inn i deres tenke- og væremåte. Ofte har det slått meg at ”det var ikke slik ment” som jeg kanskje tolket svarene deres i første omgang. Også her dreier deg seg mye om å ha sunt vett for å forstå hverandre og utvikle godt vennskap. Japanerne kan være tøffe i forhandlinger, men de er høflige og respekterer et annet syn også.

 

– Du gjorde også svenske av deg?

 

– Det kom en periode på tre år da jeg fikk ansvaret for de skandinaviske aktivitetene og var mye i Stockholm, inntil jeg kom ”hjem igjen” til Tønsberg for to år siden.

 

– Hvordan synes du JVC Norge har greid seg i denne tiden?

 

– Det har stort sett gått fint, men vi har også hatt tunge perioder. Det blir stadig vanskeligere å tjene penger. Prispresset er blitt mye større og tvinger oss til å jobbe hardere og mer rasjonelt uten at det skal gå for mye ut over service og kvalitet. Det har blitt mange besøk i Japan og harde drøftinger. Men vi har fått god støtte og fin respons hos våre japanske eiere. De har til og med sett på oss som et forbilde og mønster for JVC-selskaper i andre land.

 

– Vi som har vært i bransjen en stund husker deg også fra innsatsen din for bransjeorganisasjonen.

 

– Jeg kom med i Reklamasjonsnemnda for Radio og TV fra 1982. I den tiden nemnda virket behandlet vi om lag 1000 klagesaker. Det var en lang, men interessant periode.

 

– Hva ser du på som elektronikkbransjens største styrke?

 

– Det er det interne samholdet som er mellom aktørene i bransjen.

 

– Hva har du lykkes best med i tiden med JVC?

 

– I all beskjedenhet tror jeg det må være at jeg har prøvd å skape gode relasjoner rundt meg. Men dette er ikke en sak for en person alene. I den forbindelse må jeg fremheve at jeg alltid har hatt gode kolleger rundt meg. De har i høyeste grad medvirket til dette. Alle må være med i en slik prosess, og vi får de tilbakemeldingene vi ber om. Vi har vært et team.

 

– Og dårligst?

 

– Jeg er skuffet over at det har vært så vanskelig å slå sammen de nordiske JVC-organisasjonene. Dette har vært en tung prosess som ikke har gått raskt og smidig nok. Men jeg må legge til at vanskelighetene ikke skyldes kollegene. I prosessen har vi slitt med å omstilles oss fra lokale kår. Jeg skulle ønske jeg hadde fått til mer i de tre årene jeg var i Sverige.

 

– Hvilke råd vil du gi til etterfølgeren din, Frank Mathisen?

 

– Jeg vi inspirere ham til å fortsette med å bygge opp JVC som et sterkt merkenavn og følge det opp personlig. En annen, men like viktig sak er å ta godt vare på forholdet til handlerne og verkstedene. Vi ser en økende tendens til å kutte ned på kostnadene. Det kan være sunt, men det fører også til mindre ressurser og kan ramme servicegraden og svekke forholdet til våre viktigste kunder. Jeg har jobbet hardt for å ivareta ressursene mot verkstedene og handlerne. Vi er snart det eneste merket i bransjen som har et godt utbygd servicenett over hele landet. Den nye ledelsen bør ivareta dette og styrke nettverket som kan selge og utføre service på produktene våre.

 

Til toppen