REKLAMASJONSRETT OG GARANTIER

KRONIKK: Hva er forskjellen på lovfestet reklamasjonsrett og rettigheter etter «frivillige» garantier, og hvilke konsekvenser vil en sammenblanding kunne ha?

Publisert Sist oppdatert

Mange produsenter og forhandlere markedsfører sine produkter med tilsynelatende gunstige garantier. Garantiene knytter seg ofte til tidsperioden for å kunne gjøre gjeldende en mangel ved produktet eller hvilken form for avhjelp forbrukeren kan kreve (eksempelvis krav på et nytt produkt i stedet for reparasjon). Men garantiene kan også gi mer «heldekkende» rettigheter, som eksempelvis gir forbrukeren krav på et nytt produkt i en bestemt periode uansett årsaken til funksjonssvikten.

For å kunne markedsføre et produkt med en garanti, er det et krav etter norsk rett at garantien gir forbrukeren bedre rettigheter enn han ellers ville ha hatt. I Norge regulerer forbrukerkjøpsloven forbrukerens rett til å reklamere på et produkt og forbrukerens nærmere rettigheter dersom produktet viser seg å ha en mangel. De lovfestede reklamasjons- og mangelreglene forveksles ofte med rettigheter etter garantier, som frivillig er gitt av en produsent eller forhandler.

Forbrukerkjøpsloven

De lovfestede reklamasjons- og mangelreglene forveksles ofte med rettigheter etter garantier, som frivillig er gitt av en produsent eller forhandler

Noen sentrale bestemmelser:

Hvis et produkt har en feil som utgjør en mangel etter forbrukerkjøpsloven, kan forbruker ha krav på retting eller omlevering, prisavslag, heving og/eller erstatning.

En mangel foreligger normalt hvis produktet ikke samsvarer med avtalen. Ved forbrukerkjøp innebærer det ofte en vurdering av om produktet passer til det formål tilsvarende ting vanligvis brukes til, eller om det svarer til de forventninger til produktets egenskaper og holdbarhet forbrukeren hadde grunn til å ha, jf. fkjl. § 15 annet ledd bokstav a) og b). Hva gjelder forbrukerens forventninger er det sentrale spørsmålet hva kjøperen objektivt sett hadde grunn til å forvente seg, slik det er beskrevet i lovens forarbeider.

Kravet til reklamasjon innebærer for det første at forbrukeren må gi selger beskjed innen rimelig tid etter at mangelen ble eller burde blitt oppdaget, om at han vil påberope seg den. Dette omtales som den relative reklamasjonsfristen. Etter lovforarbeidene vil forbrukeren normalt tape et ev. mangelskrav dersom han ikke reklamerer innen to måneder etter at han oppdaget eller burde ha oppdaget mangelen. I tillegg gjelder en såkalt absolutt reklamasjonsfrist, som begrenser selgers risiko for feil ved tingen til en periode på to år, eventuelt fem år, dersom produktet ved vanlig bruk er ment å vare vesentlig lengre. Femårsfristen vil ofte gjelde for forbrukerelektronikk. Den absolutte reklamasjonsfristen løper fra forbrukeren overtok produktet.

Garantier

Markedsføringslovens regulering:

En garanti skal gi forbrukeren rettigheter i tillegg til det som følger av loven, og kan for eksempel gå ut på at produktet skal vare en viss tid eller ha visse egenskaper.

Etter markedsføringsloven 5 bokstav e) er en garanti «enhver forpliktelse som den næringsdrivende har påtatt seg overfor forbrukeren i forbindelse med omsetning av varer, tjenester eller andre ytelser som gir forbrukeren rettigheter i tillegg til rettighetene forbrukeren ellers har».

Det fremgår både av juridisk teori og lovforarbeidene til bestemmelsen, at en garanti som ikke oppfyller kravene i definisjonen vil kunne anses som «villedende handelspraksis», jf. markedsføringsloven § 7.

I forarbeidene er det som eksempel på villedende handelspraksis overfor forbrukere nevnt tilfeller der forbrukeren forledes til å tro at han ikke kan klage når garantitiden er utløpt selv om reklamasjonsfristen er lengre enn garantiperioden. Forarbeidene viser videre til forskrift om urimelig handelspraksis (FOR-2009-06-01-565), hvor det i «svartelistens» punkt 10 er nevnt «[å] framstille rettigheter som forbrukere har i henhold til loven, som en særlig egenskap ved den næringsdrivendes tilbud.»

Typetilfeller som kan være i strid med markedsføringsloven:

Ettårs-garantier benyttes regelmessig av mange produsenter og forhandlere ved markedsføring av et produkt. En ettårig garanti vil bli ansett som villedende handelspraksis, hvis den ikke dekker flere typer funksjonssvikt enn kjøpsrettslige mangler eller på annen måte gir forbrukeren utvidede rettigheter i forhold til forbrukerkjøpsloven. En ettårsgaranti kan også villede forbrukeren til å tro at den ufravikelige reklamasjonsfristen etter forbrukerkjøpsloven ikke gjelder for det aktuelle produktet.

Et annet eksempel på garantier som kan tenkes å være i strid med markedsføringsloven, er garantier som gir forbrukeren en absolutt reklamasjonsfrist på fem år der dette allerede er en rettighet etter loven. Femårsfristen gjelder som nevnt i de tilfeller der «tingen, eller deler av den, ved vanlig bruk er ment å vare vesentlig lengre» enn to år. Hjemmeelektronikk og hvitevarer vil etter loven regelmessig være ansett som produkter som er ment å vare vesentlig lengre enn to år. Hvis produsenten eller forhandleren markedsfører produktet med en garanti som tilsynelatende utvider den absolutte reklamasjonsfristen fra to til fem år, vil markedsføringen kunne anses som villedende, dersom produktet er ment å vare vesentlig lengre enn to år. Problemstillingen er særlig aktuell for utenlandske produsenter. Den norske forbrukerkjøpsloven bygger på EU- direktiv 1999/44/EF som setter minimumsfristen for absolutt reklamasjon til to år. Det er store variasjoner mellom ulike lands nasjonale regulering av den absolutte reklamasjonsfristen ved forbrukerkjøp. Utenlandske produsenter som ikke er kjent med de norske reglene, kan på bakgrunn av reklamasjonsreglene i eget land misledes til å tro at en garantitid på fem år er svært gunstig for forbrukere også i Norge. I realiteten kan garantien likevel være ulovlig.

En garanti som gjør unntak for «slitasjefeil» vil være i strid med markedsføringsloven, dersom slitasjefeilen er definert på en slik måte at feilen uansett faller under mangelsbegrepet i forbrukerkjøpsloven og således ville vært reklamasjongrunn etter loven.

Også garantier som tar sikte på å utvide forbrukerens rettigheter ved at reklamasjoner skal kunne rettes direkte til produsenten av produktet i stedet for forhandleren, vil kunne anses som villedende markedsføring. Etter forbrukerkjøpsloven § 35 har forbrukeren allerede en slik adgang til å gå direkte på produsenten.

Powered by Labrador CMS