– Hvis det overordnede målet er avfallsforebygging; er det ikke da greit at kasserte produkter blir reparert og eller brukt lengre? spør kronikkforfatteren. Foto: Guro Kjørsvik Husby

SNOKING RUNDT EE-AVFALL

KRONIKK: Hvor skal grensen trekkes når folk plukker med seg produkter fra EE-avfallet? Denne kronikken handler om avfallsforebygging og vanskelige grenseoppganger.

Publisert

Sist lørdag var jeg innom en større forhandler og kjøpte meg ny mikrobølgeovn. Siden jeg jobber der jeg jobber, stakk jeg innom mottaket for EE-avfall hos denne forhandleren. Som forventet stod det folk der og snoket i EE-avfallet, og plukket ut saker de hadde tenkt å ta med seg.

Min bedre halvdel forstod ikke helt greia med at jeg fotograferte to av mennene som stod der, og snakket om stjeling av EE-avfall, fare for forsøpling, ulovlig eksport til u-land, mangelfull miljøsanering, barn i Afrika som brenner elektriske ledninger, forurensing av elver og landområder på verdens mest giftige ulovlige søppeldynger, miljøgifter på avveie, og så videre.

Ikke var han enig i at man ikke skulle kunne ta med seg fullt brukbare saker fra et slikt mottak heller, når alt som står der allikevel skal kasseres.

Det er ikke lett å argumentere mot denne tankegangen. Mye av det som kasseres, er reparerbare ting. En del av produktene virker sågar. Kanskje mangler det bare én del (eller flere), kanskje er det kosmetiske årsaker som gjør at EE-produktet kasseres – og det kan være en enkel reparasjon som kan fikse produktet.

Forskriften er tydelig

Forskriften er klar og tydelig på at «Forhandler skal iverksette tiltak for å hindre tyveri av EE-avfall»

Det henger stadig vekk folk på de store forhandlernes mottakssteder for kasserte EE-produkter – til alle døgnets tider. Forskriften er klar og tydelig på at «Forhandler skal iverksette tiltak for å hindre tyveri av EE-avfall», så ingen ting skal (egentlig) fjernes.

I et høringsnotat fra Miljødirektoratet med svarfrist den 30. juni i år (Program for avfallsforebygging. Vedlegg til den nasjonale avfallsstrategien) påpekes at «Det er et stort potensiale for avfallsforebygging gjennom tilrettelegging for reparasjon eller økning i levetiden til produkter».

Så hvor skal grensen trekkes? Når er det forlengelse av et produkts levetid, eller gjenbruk, og når er det stjeling?

Kommuner flere steder i landet har laget en «byttebod» hvor forbruker kan sette det fra seg sitt EE-avfall. Hva skal til for at en forhandler skal kunne kalle sin lokasjon for et gjenbruksmottak? Vil det være innenfor lovens rammer at en forhandler lagde en byttebod? Og er det kun verksteder som skal få reparere? Eller kan en nevenyttig Hvermansen også reparere? Her gjelder en avansert lovgivning som jeg ikke drar inn i diskusjonen, men som Elektronikkbransjen kan og mener mye om.

Diskusjonen er ikke tatt

Hvis det overordnede målet er avfallsforebygging; er det ikke da greit at kasserte produkter blir reparert og eller brukt lengre? Uavhengig av hvor de leveres?

Diskusjonen er ikke tatt – alle aspekter er ikke belyst – men det er kanskje på høy tid?

Vi i bransjen, produsentansvarsselskapene, skal også sørge for økt gjenbruk. Sett opp mot tilstanden på produktene når de leveres til en forhandler, og etter at de samme produktene er lastet og fraktet og losset – så er det klart at for å øke gjenbruken – må produktene inn i en gjenbrukslogistikk, og ikke en avfallslogistikk, på det tidspunktet forbruker kasserer produktet.

Det er akkurat det bildet av de to mennene viser. Men det er ulovlig.


NORSIRK AS

Selskapet er et landsdekkende produsentansvarssselskap for elektriske og elektroniske produkter, batterier og emballasje. De samler inn, miljøsanerer og gjenvinner avfall i henhold til våre kunders produsentansvar. Selskapet er eid av Stiftelsen Elektronikkbransjen med 60%, IKT Norge med 30% og Abelia med 10%.

Powered by Labrador CMS