Senioradvokat Ole André Oftebro, og stud. jur. og studentpraktikant Frederik Nordby i Kluge Advokatfirma DA.

FORBRUKERDIREKTIVET OG ELEKTRONIKKHANDELEN

EU vedtok i oktober 2011 et nytt direktiv om forbrukerrettigheter (2011/83/EU), det såkalte Forbrukerdirektivet.

Direktivet har som formål å harmonisere forbrukerkjøpsreglene i EU ytterligere, og det vil særlig ha betydning for netthandel og andre former for fjernkjøp. Direktivet må implementeres i norsk lov for å få virkning i norsk rett. Det kan ventes at lovendringer vil bli vedtatt og satt i kraft innen juni 2014. De viktigste endringene vil komme i angrerettloven og forbrukerkjøpsloven.

Selgeren kan altså ikke kreve at forbrukeren fyller ut angrerettsskjema hvis han gjør gjeldende angreretten per telefon eller epost

Kjøp hos forhandler

Ved vanlige forbrukerkjøp av elektronikk hos forhandler, vil ikke direktivet føre til noen store endringer i forhold til dagens lovverk. Ved kjøp av produkter som ikke er lagervare, slik at leveringen og eventuelt betalingen utskytes til et senere tidspunkt, vil det imidlertid bli innført skjerpede krav til hvilke opplysninger som må gis forbrukeren. Blant annet bestemmer direktivet at det i slike tilfeller må opplyses om de viktigste egenskapene til produktet og om totalprisen, inkludert frakt. Videre skal det gis opplysninger om klageadgang og garantier. Plikten til å opplyse om sentrale egenskaper gjelder ikke egenskaper som naturlig forstås av konteksten. Det vil for eksempel ikke bli pålagt å opplyse om at det trådløse tastaturet drives av batteri, ei heller at DVD-spilleren ikke kan spille Blu-ray-disker.

Forståelig for forbruker

Opplysningene skal gis på en måte som er forståelig for forbrukeren. Det gjelder ikke noe skriftlighetskrav, men vi vil tro at de fleste forhandlere vil være tjent med standardisert informasjon på ordreseddel eller kvittering.

Direktivet inneholder også regler om ordinære leveringstider, som trolig vil medføre endringer i forbrukerkjøpsloven.  Dersom ikke annet er avtalt, må forhandleren levere varen senest innen 30 dager etter at avtalen ble inngått. Hvis varen ikke blir levert innen denne tid, skal forbruker gi selger en rimelig tilleggsfrist for levering. Klarer selger heller ikke å levere produktet innen denne fristen, har forbrukeren rett til å gå fra avtalen.

I en del tilfeller er det viktig for forbrukeren at levering skjer innen en bestemt dato, for eksempel der forbruker ønsker å overraske sin ektefelle med ny flatskjerm i bursdagspresang. Dersom forbrukeren har gitt uttrykk for at levering må skje innen en bestemt dato og forhandleren ikke klarer å overholde denne fristen, bestemmer direktivet eksplisitt at forbrukeren kan gå fra avtalen og få pengene tilbake. Hvorvidt Justisdepartementet ser behov for å endre forbrukerkjøpsloven på dette punktet er imidlertid usikkert, ettersom slike momenter typisk vil ha betydning for hevningsspørsmålet også etter dagens lovgivning.

Skjerpede informasjonskrav

Mens det vil være begrenset behov for lovendringer ved kjøp hos forhandler, vil det måtte gjennomføres større endringer i reglene for netthandel mv. i angrerettloven. Direktivet innebærer at det må gis mer omfattende opplysninger om produktet og handelen før forbrukeren sjekker ut handlekurven og betaler.

Det er på det nåværende tidspunkt usikkert om det vil bli vedtatt en helt ny angrerettlov, eller om det bare vil bli gjort endringer i den nåværende loven. En del regler vil være de samme som i dag: Angrerettfristen vil fortsatt være 14 dager etter at varen er mottatt, med unntak av tilfeller der opplysninger om angreretten ikke er gitt, hvor det fortsatt vil gjelde en tilleggsfrist på 12 måneder. Dersom selgeren på en eller annen måte bryter avtalen, vil han måtte dekke returkostnadene. Ellers må forbrukeren som i dag bære kostnadene ved returen.

Mer helt nytt

Men det er også flere helt nye regler. Når angreretten utøves, skal beløpet som selgeren har mottatt, som kjent tilbakebetales. Med det nye direktivet vil imidlertid også leverings-/fraktkostnadene måtte tilbakebetales. Det vil bety at dersom forbrukeren kjøper en vaskemaskin på nett til kr. 5000,- med hjemkjøring til en pris på kr. 500,- vil det måtte tilbakebetales kr. 5500,- dersom angreretten benyttes.  Har forbrukeren hatt valget mellom ulike leveringsformer, er imidlertid refusjonsplikten begrenset til det rimeligste fraktalternativet. Hvis forbruker har kunnet fått tilsendt varen med MyPack til kr. 100,-, men likevel valgt hjemkjøring på kveldstid til kr. 250,-, vil han eksempelvis kun få refundert kr. 100,-. Han må selv bære differansen på kr. 150,-.

Begrensede krav

Direktivet setter også begrensninger på hvilke krav som kan stilles til forbruker når det gjelder melding om utøvelse av angreretten. Meldingen kan formidles på tre måter: (1) Det kan benyttes et standardformular (som følger av direktivet), (2) forbrukeren kan benytte et elektronisk angrerettsskjema, dersom det er tilrettelagt for dette i nettbutikken, men (3) forbrukeren står også fritt i å gjøre gjeldende angreretten via andre kommunikasjonskanaler, så lenge meldingen er forståelig og utvetydig. Selgeren kan altså ikke kreve at forbrukeren fyller ut angrerettsskjema hvis han gjør gjeldende angreretten per telefon eller epost.

Det er i dag blitt mer og mer vanlig at det knyttes gebyrer til ulike former for betalingsformer, typisk kredittkortgebyr ved kjøp på internett. Direktivet vil medføre at det ikke lenger vil være adgang til å ta betalt for dette, utover den faktiske kostnaden selgeren har ved å benytte de ulike betalingsformidlingstjenestene. Adgangen til å ta betalt for kundeservice per telefon vil for øvrig begrenses til vanlig takst.

Til toppen