DET ER SOM EN RUS

Arild Kåreid (42) ser aldri TV. Han har 2.000 radioer - som virker.

Hjemme hos Arild Kåreid er det hyllemeter på hyllemeter med reiseradioer, kabinetter, billige som dyre modeller, og årgangsmodeller med noe så sjeldent som fjernkontroll.

Han har til og med radioer som var med opp på fjellet, og som ble brukt i motstandskampen under krigen. For ikke å forglemme sjeldenheten Saba Freiburg som på 1960-tallet kostet like mye som "Bobla" til Volkswagen.

– Jeg liker dem alle sammen. Men Phillips er et favorittmerke, forteller radiosamleren fra Hardanger, som tror samlingen har passert 2.000 radioer.

Til daglig jobber Arild med industriroboter, og har som hobby å være lydmann for bandet Vassendgutane fra bygda Åmdalen i Ørsta. Han har også radioteknikkerutdannelse i bagasjen.

– Jeg er født 20 år for sent, sukker han.

– Jeg som er så interessert i gamle dagers apparater, har nesten bare jobbet med radioer som har Dolbylyd!

Lidenskapen er nemlig apparater fra radioens barndom og gullalder. De har han omgitt seg med i det gamle meieriet ved Steindalsfossen i Hardanger, hvor han bor.

Ikke alt er radio

For det er ikke nok å være radio for å slippe gjennom nåløyet hos Arild:

– Jeg samler bare på radioer som ble laget før transistorradioene kom. Nesten ikke noe som er laget etter 1980 interesserer meg, forteller samleren.

Og selv med 2.000 radioer som alle gir lyd fra seg, blir aldri samlingen komplett.

– Det blir litt sånn at har du radioen som var flaggskipet et år, må du prøve å skaffe den billigste fra det samme året også.

Nettet er en nyttig venn for en radiosamler. Han finner mange samleobjekter lagt ut til salgs der. Morsomme episoder kan forekomme også. Et eksempel:

– En gang sto en eldre nederlandsk turist og kona og beundret Steindalsfossen utenfor huset mitt. Jeg kom i prat med ham og fant ut at han hadde jobbet på radiofabrikken til Philips i Eindhoven. Jeg viste ham en luksusutgave av en Philips 1955-modell i samlingen min som ny kostet 5.000 kroner (cirka 200.000 kroner omregnet til dagens penger). Da sa han at den var han med på å lage!

Måtte bli radiofreak

Arild måtte bli radiofreak. Han er blitt fortalt at han stjal farens reiseradio allerede som treåring og kastet den ned kjellertrappen for å se hva som var inni.

– Det var kombinasjonen lyd og design som fascinerte meg.

Og det skulle lønne seg for venner av familien å gjemme radioene sine når familien Kåreid var på besøk:

En klåfingret liten Arild klødde etter å plukke dem fra hverandre. Allerede før han fylte fem gikk han til radiobutikker og spurte etter brosjyrer.

– Den gangen hadde jeg ikke penger til å kjøpe dem. Det har jeg nå. Det er som en egen rus.

Med så mange radioer under tak spør vi om det blir mye tid til TV-titting?

– Jeg ser nesten ikke på TVen, svarer han.

– Bare radio. Og favorittprogrammene er Herreavdelingen og Pils.