Kronikkforfatteren deler sine erfaringer om betaling med denne smartklokka. Foto: Knut Ellingsen

BETALING MED KLOKKA

KRONIKK: Kronikkforfatteren bestemte seg for å betale så mye som mulig med den nye smartklokka han kjøpte seg. Her deler han sine erfaringer med oss.

  • Handel

Ved slutten av fjoråret kom treningsklokka Fitbit Ionic for salg i Norge, med støtte for Fitbit Pay, og senere har Garmin og andre fulgt opp med flere modeller med mulighet for betaling. Men hvordan fungerer dette egentlig? Og da tenker jeg ikke teknisk, men hvordan fungerer det i hverdagen? Jeg skaffet meg en slik klokke på forsommeren og bestemte meg raskt for å leve en hel måned der jeg betaler mest mulig med klokka. Betalingskortet legges inn klokka, og man kan betale i alle butikker som støtter kontaktløs betaling. Selvsagt møter man butikker der dette ikke støttes, men det skriver jeg ikke om her – hensikten er jo å skrive noe om hvordan dette fungerer i hverdagen.

Wow-faktor

Wow-faktoren er høy, selv snart ett år etter lansering, når jeg enkelt tæpper klokka over betalingsterminalen på Narvesen. Mange blir entusiastiske når de ser at jeg tæpper klokka til fordel for et plastikkort. «Dette har jeg aldri sett før!» er kommentarer som jeg stadig møter. Men det finnes også de som ikke viser en mine, enten de har, eller ikke har, sett sånt før. Antagelig tilhører disse «de samme folka» som spør meg: «Hvorfor det?» når jeg euforisk forteller at jeg nå kan betale med klokka. «Betale med klokka?» Ja, «Hvorfor det?» - jeg tar meg selv ofte i å bli litt «svar skyldig». Det er jo ikke sååå tungvint å ta med seg lommeboka når jeg skal ut. Jeg har heller ikke for vane å handle når jeg rusler rundt i badebukse og beach-slippers, selv om dette er et innlysende men dog noe smalt «use-case». Når jeg forlater huset er min mentale check-list: «Husnøkkel? Bilnøkkel? Lommebok? Mobil?» Når alt er sjekket OK så er jeg klar. Oftere enn før dropper jeg lommeboka, fordi jeg vet at jeg sannsynligvis kan betale for meg ved behov. Jeg har jo klokke.

Kode hver dag

Når jeg tæpper mitt bankkort i butikken så er hovedregelen slik at beløp under 200 kroner blir godkjent direkte, mens for høyere beløp må jeg taste pin-kode. Det er litt annerledes på klokka: Første gang jeg skal «hente frem kortet» i klokka må jeg låse opp betalingsfunksjonen ved å taste en pin-kode. Deretter er det bare å tæppe klokka uansett beløp. Så lenge klokka registrerer puls på armen min, slipper jeg å taste ny kode denne dagen. Neste dag må jeg låse opp klokka igjen, og det samme gjelder dersom jeg tar klokka av armen. Da kreves koden ved neste betaling. Smart!

Mange blir entusiastiske når de ser at jeg tæpper klokka til fordel for et plastikkort

Jeg har tæppet klokka ved kjøp av kaffe, apotekvarer, kioskvarer, parkering, klær og sko, sportsutstyr med mere. Jeg må hver gang holde en knapp inne i 2 sekunder før «kortet» vises på displayet – og tro meg: disse 2 sekundene er laange! Det tar normalt lengre tid å finne frem lommebok og kort, men da «gjør jeg noe» i det minste. Nå bare står jeg der, og kikker dumt på klokka, mens jeg venter på at den skal gjøre seg klar. Men når disse to pinlige sekunder er over, så går det nesten alltid som en lek. Igjen nyter jeg blikk fra imponerte teknointeresserte butikkansatte eller med-kunder, eller så forbigår alt i stillhet – ikke alle er like interessert i betaling.

Lett å finne

Ofte har jeg tatt meg i å helt naturlig tæppe klokka, fordi det er så lettvint. Andre ganger betaler jeg med kort, og tenker umiddelbart etterpå at jeg «kunne jo brukt klokka», men kortet var like raskt. Men det hender jo at kortet, som ligger i lommeboka, ligger i en jakkelomme, eller var det i høyre eller venstre bukselomme, foran eller bak? Og jeg er en enkel mann – min kone opererer i tillegg med vesker, og de har uendelig mange rom der både mobil og lommebok kan gjemme seg. Det finnes dager der man knoter med slike basale greier, og da er det befriende enkelt å tæppe klokka.

Og så er det disse odde situasjonene der butikken har masse pynt på disken ved siden av terminalen. Der funker det å legge et kort, men det er plassmangel når jeg forsøker å legge håndleddet på tvers over betalingsterminalen. Opptil flere ganger har jeg måtte «rydde litt» på disken før jeg kan betale. Artig? Litt kanskje.

Betale med brillene

John Olav Olsen, Betalings- og teknologientusiast, BankAxept.

Vi må bli vant til ulike måter å betale på. Vi må tilpasse oss. Teknologien åpner mange dører – tidligere var det bare én dør: kontanter, inntil det kom en dør til: kortbetaling. Nå kommer det mange nye. På mange måter er det uinteressant å sammenlikne det ene med det andre. Alle måter har sine verdier. Som barn fikk jeg nok lettere et forhold til pengenes verdi i form av papirsedler og mynter, sammenliknet med mine barn som gikk rett på betalingskort og «ikke aaaner» hvor mye de har på konto. Så kontanter hadde noen sider med seg. Det samme har kortbetaling, og det samme har disse nye mulighetene. I det siste tilfellet handler det om å «drasse på mindre». Men når jeg skal legitimere meg ved utlevering av varer, eller når jeg kjører bil, trenger jeg noe mer enn en klokke. Ergo er lommeboka fortsatt alltid med meg. Likevel er det for meg blitt naturlig å tæppe klokka selv om lommeboka med sine kort ikke er langt unna.

Ikke bli overasket om du ser noen betale med armbåndet, ringen, brillene, bilnøkkelen, mobilen, eller kanskje bare en finger. Kanskje denne måten var best i dag, men kanskje velger vedkommende noe annet ved neste kjøp i morgen. Slik er det for meg, og slik tipper jeg det blir for deg.

Til toppen