Sonys nye Betamax, SL-C7, er en meget avansert maskin som teknisk sett kan konkurrere med hva det skal være. Bilde fra Radiobransjen nr. 10/1979.

BLIR VIDEO LIKEVEL BRANSJENS NYE FARGE-TV?

VHS og Beta var relativt nye format, og Video 2000 nettopp lansert. På IFA-messen i 1979 var videokassett-systemene den store nyheten.

Artikkelen er hentet fra Radiobransjen nr. 10/1979.

Radiobransjen nr. 10/1979 brukte fire sider på videospillere i sin reportasje fra IFA-messen i Berlin. Bladets medarbeider Rolf Karlstrøm hadde som spesialoppdrag å se nærmere på akkurat denne produktsektoren. I innledningen het det:

– Og selv om det nå finnes flere systemer og et større utvalg i merker og modeller enn noen gang før, kom han tilbake med et bestemt inntrykk av at utviklingen mot ett – om ikke enerådende så i hvert fall dominerende – system går i en ganske bestemt retning.

Vi gjengir nedenfor artikkelen i sin helhet. Du kan også lese den, sammen med mer IFA-stoff fra 1979, i digitalutgaven av bladet.

«Dette går bare ikke an! Nå begynner det endelig å løsne for videosalget. Forbrukerne er interessert. Vi har bestemt oss for å satse for alvor gjennom våre forretninger, og reiser ned hit til Berlin for å gjøre oss opp en mening om hvilket system vi bør gå inn for. Og så blir vi møtt – ikke bare av en produktjungel mer innfløkt og forvirrende enn noen gang – men til og med av enda 3 nye systemer. Hva er det produsentene tenker på?! Jeg er virkelig spent på hva «Radiobransjen» kommer til å skrive om dette!» Uttalelsen kom fra en norsk kjederepresentant en gang i de små timer, og litt av den oppgitte tonen skyldes vel både trette føtter og mangel på tid til å få tusenvis av inntrykk på tilstrekkelig avstand. Vi tror ærlig talt ikke at situasjonen er fullt så håpløs. La oss derfor se litt på hva som ble vist av video i Berlin denne gang. Video var årets produkt på «Internationale Funkausstellung 1979» i Berlin. 

Nå begynner det endelig å løsne for videosalget

TV-kassettopptakeren Philips VR 2020. Bilde fra Radiobransjen nr. 7/1979.

Årets produkt

For det første er det liten tvil om at TV-kassettbåndopptakeren var årets produkt. Aldri har det vært vist så mange merker og modeller; ikke bare av rene opptaksmaskiner, men også av forskjellig tilleggsutstyr som kameraer, apparatur for overspilling av smalfilm til videobånd – og ikke minst ferdig innspilte kassetter. De relativt nye japanske systemene VHS og Betaformat var de dominerende – med VHS i lederposisjon. Philips' VCR-system er tydelig på retur som forbrukerprodukt, og inn kommer det nye Video 2000 eller VCC (Video Compact Cassette) utviklet av Philips og Grundig i fellesskap. De to andre nye systemene som ble nevnt i innledningen, er BASFs LVR – beskrevet i forrige nummer av «Radiobransjen» – og Toshiba's en-spole system med fast hode. Mer om dette senere. 

Mye VHS

Hitachis kompakte, bærbare opptaker (her plassert på toppen av den tilhørende TV-tuner for stasjonært bruk) har touchbetjening og veier bare 6,8 kg med batteri. Bilde fra Radiobransjen nr. 10/1979.

Vi var dristige nok til å utnevne VHS til det i øyeblikket ledende system, og slikt skal man selvsagt ikke gjøre uten å komme med en fornuftig begrunnelse. Her er noen av argumentene:

□ Ifølge redaktøren av det amerikanske fagtidsskriftet «Video», Stephen E. Poe, som vi tilfeldigvis traff på Loewes stand, har VHS-maskinene i øyeblikket 78 % av salget på forbrukermarkedet i USA. På verdensbasis er prosenten over 60.

□ Gruppen av produsenter som går inn for VHS blir stadig større. Flertallet av de japanske fabrikantene med Matsushita (National/Panasonic), JVC, Hitachi, Sharp, Akai, Mitsubishi m.fl. er i gang både med egen utvikling og egen produksjon. I Europa har store selskaper som de vest-tyske Saba, NordMende, Telefunken og Blaupunkt, franske Thomson og engelske Thorn valgt VHS. (Et lite spørsmålstegn ved Telefunken etter at selskapet nå er kjøpt av Sanyo. Dette japanske selskapet tilhører som kjent Betagruppen.)

□ Tyngden i VHS-gruppen har ført til en produktutvikling som gjør at systemet etterhvert har fått mange av de samme finesser som Beta, LVR og Video 2000 kjører frem som sine hovedargumenter. Vi nevner touch-knapper og mikroprosessorkontroll, forbedret lyd (Hitachi viste en maskin i PAL-utgave med frekvensområde opp til 12000) og lett, bærbart utstyr. De minste bærbare VHS-opptakerne veier nå ikke mer enn litt over 5 kg.

Avansert Betamax

Mitsubishis "Tripple System" opptaker kan ved trykk på en knapp brukes på henholdsvis PAL, Secam og NTSC. Bilde fra Radiobransjen nr. 10/1979.

Men om de andre systemene ser ut til å kjempe med ryggen mot veggen i forholdet til VHS, så betyr ikke dette at de har sluttet å kjempe. Teknisk sett har de jo også en del å fare med. Det er for eksempel liten tvil om at Sony med sine nye SL-C7 har fått frem et meget avansert og godt produkt; bl.a. med 2 lydkanaler, touchkontroller, mulighet for slow-motion og stillbilder, enklere letefunksjoner med bl.a. 12 ganger vanlig spolingshastighet – og kassetter med forskjellig spilletid, fra en halv til tre timer og 20 minutter. Frekvensområdet for lyd ligger på 50 til 10000 Hz.

Flere VCC-leverandører

Et eksempel på det nye, europeiske Video 2000 systemet; her representert ved en maskin av Grundig-fabrikat. Grundig benytter U-båndføring i motsetning til Philips' M-båndføring, men en Philips-kassett kan likevel spilles på en Grundig-maskin og omvendt. Bilde fra Radiobransjen nr. 10/1979.

Philips' nye VCC-system fikk også bred presentasjon på årets Berlin-utstilling. Som ventet var maskinene sentralt plassert både hos Grundig og Philips, – mer overraskende at de også kunne ses hos sentrale leverandører på det tyske marked som ITT, Loewe-Opta og Metz. En representant for Philips uttalte at konsernet i nær fremtid ville introdusere VCC både i USA og Japan, og at det hadde vært forespørsler om lisens for produksjon fra en rekke selskaper. (Hvilke ville han ikke komme nærmere inn på.)

Kassettene i det nye systemet Video 2000 fra Philips er ikke større enn ca. 18x11 cm. Bilde fra Radiobransjen nr. 7/1979.

En demonstrasjon av VCC-systemet virket overbevisende nok. Bildekvaliteten lå fullt på høyde med hva vi har ett hos andre systemer, og lydmessig er man vel kanskje til og med et lite hakk foran. Siden systemet ble presentert for fagpressen i Eindhoven på vårparten i år, har man utviklingsmessig kommet enda et par skritt videre. Maskinen vil i nær fremtid foreligge i 3 versjoner; en standardutgave, en «strippet» utgave og en luksusmodell med alt man i dag er i stand til å legge inn av tekniske muligheter. Det foreligger en prototyp på en bærbar modell, men denne vil neppe komme på markedet før i 1981. Philips kunne også vise en kassettskifter til plassering på toppen av maskinen. Dette apparatet som plukker kassetten ut av maskinen, snur den og legger den tilbake, vil gjøre det mulig å forhåndsinnstille for opptak på begge sider av kassetten – altså til sammen inntil 2x4 timers program. For institusjoner o.l. finnes det en egen skifter med plass til hele 6 kassetter og dermed mulighet for 48 timers kontinuerlig opptak eller avspilling. «Dermed skulle vel konkurransen om hvem som har lengst spilletid, kunne avblåses en gang for alle», mente talsmannen for Philips.

Ny standard?

Et naturlig spørsmål etter å ha sett VCC-systemet i funksjon er om Philips/Grundig her virkelig har fått frem kimen til en verdensstandard. Stephen Poe i det amerikanske magasinet «Video» stilte seg tvilende. Etter hans oppfatning var europeerne for sent ute. De japanske systemene – og i første rekke VHS – sto allerede for sterkt både teknisk og markedsmessig både i Japan og USA. Men selvsagt har Philips/Grundig-gruppen sjansen til å få et overtak i Europa – og til et langt liv side om side med japanerne. Det forutsetter imidlertid at man med det nye Dynamic Track Following-systemet, dvs. de bevegelige lydhodene som hele tiden skal følge sporene på videobåndet, har løst de kompatibilitetsproblemene som var et ganske alvorlig ankepunkt mot Philips' «gamle» VCR-system. Enkelte av Philips' konkurrenter har stilt et spørsmålstegn ved dette. Hvor vidt de har rett kan bare fremtidige erfaringer vise.

Overbevisende LVR

BASFs LVFt-maskin består av to deler, en stasjonær tuner og en bærbar opptaker. Bilde fra Radiobransjen nr. 10/1979.

Hva så med BASFs LVR-system? Dette ble omtalt i detalj i forrige nummer av «Radiobransjen». Nå har vi også fått anledning til å se det demonstrert, og vi kunne slå fast at både bilde- og lydkvalitet var utmerket. Kort repetert opererer LVR-systemet med en kassett med én spole og et 600 meter langt bånd. Signalene registreres i 72 parallelle, langsgående spor. Båndet kjøres frem og tilbake mellom spolen i kassetten og en fast spole inne i opptaksmaskinen. Det går med en hastighet på 4 m pr. sek. forbi et fast video/audio hode.

Klare fordeler ved LVR-systemet er kompakt konstruksjon, høy lydkvalitet på grunn av den store båndhastigheten og mulighet for hurtig avkopiering av ferdig innspilte bånd; man kan kopiere alle de 72 sporene i en operasjon på 2,5 minutt, dvs. den tiden det tar å spille båndet i én retning.

Innvendinger mot systemet kan være at man ved den stadige frem- og tilbakespolingen får en meget stor belastning på båndet. Høy båndhastighet kan gi større slitasje enn ved andre systemer; her har det vært antydet en såpass lav levetid som ca. 100 timer eller 30 avspillinger på en kassett. Det har også vært fremholdt at den stadige sporskiftingen (hver 2,5 minutt) vil virke irriterende i lengden, når man ser et program, men vi registrerte ikke dette som noe mer enn om man skulle blunke med øynene.

Vårt inntrykk av LVR var at BASF her har fått frem noe som konkurrentene blir nødt til å ta alvorlig. Spesielt når det gjelder bærbar video, hvor LVR gir helt nye muligheter til å bygge opptaker og kamera sammen til ett apparat. Vi tror det er her systemets største sjanser ligger, – ikke primært som noen stor konkurrent til dagens stasjonære videobåndopptakere.

Toshiba med fast hode

Toshibas enspole-opptaker med fast hode later ikke til å ha kommet ut over prototyp-stadiet. Bilde fra Radiobransjen nr. 10/1979.

Når det gjelder Toshibas nye system, så er også dette en løsning med fast audio/video-hode og hurtigløpende bånd. Toshiba har lagt sitt bånd i en 100 meter lang, endeløs sløyfe på én spole; noe som på mange måter kan minne om løsningen i Radionettes gamle «Multicorder». Båndet som har 220 parallelle spor, er innsatt med et glidestoff for at det skal løpe mest mulig friksjonsfritt. Hvordan systemet virker i praksis, har vi ikke fått anledning til å konstatere. Det virker som om det er presentert på et litt for tidlig stadium, og vi kan neppe vente å få seg det på markedet på noen år. Toshiba produserer da også parallelt Beta-maskiner med lisens fra Sony.

Fortsatt langt til VLP?

Skal man dømme etter trenden på Berlin-utstillingen, så er TV-kassettspillerne et videoprodukt samprodusentene nå først og fremst satser på overfor publikum – og primært de stasjonære utgavene. Bærbare apparater finnes. Likeledes et relativt godt utvalg i kameraer, både for svart/hvitt- og fargeopptak, men slikt utstyr ligger foreløpig i prisklasser som gjør det uaktuelt for andre enn de spesielt interesserte.

Mitsubishi viste også en VLP-spiller modifisert for lydgjengivelse. Blant annet var hastigheten her satt ned til 400 omdr./min. Bilde fra Radiobransjen nr. 10/1979.

Mange vil etterlyse nyheter om bildeplaten. Og dem må vi atter en gang skuffe. Philips og Grundig hadde sine modeller (samme system) på «bakrommet» og gjorde ikke særlig mye stas på dem. Pioneer var eneste leverandør som viste spilleren for publikum, men bare som medium for demonstrasjon av lydkvaliteten på PCM-innspilte grammofonplater. Slike PCM-platespillere sto for øvrig også hos bl.a. Hitachi, Sony og Mitsubishi, og kunne på forespørsel beskues av forhandlere og pressefolk. Spurte man når slike digitale platespillere ville komme på markedet, antydet de fleste at det neppe kom til å skje før om ca. 5 år. Det skulle bety at vi må vente enda lenger på bildeplaten. Riktignok har MCA/Philips prøvelansert sin Magnavision-spiller en del steder i USA, men produksjonen er ikke oppe i mer enn ca. 400 stk. pr. måned og det kan man neppe kalle «alvorlig satsing».

Mye, men dårlig software

Nei, video-apparat nr. 1 i ganske mange år fremover er nok TV-båndopptakeren. Og ikke bare som medium for opptak fra fjernsynsstasjonene. Berlin-utstillingen viste oss at tilbudet av ferdig innspilte kassetter til publikum er i sterk vekst. Vi noterte oss hele 7 forskjellige tyske firmaer som var ute med sine tilbud. (Toppic, CMV, VPS, VAF, Telerent, Ravenna og Mike Hunter.) Tilbudet var som ventet høyst varierende – fra kvalitetsfilm som Werner Herzog's «Kaspar Hauser» til opplagt B-film og hard porno. Det må dessverre medgis at sex og B-vare er i absolutt flertall. Film-gourmeter skal bla temmelig forgjeves i de fleste softwareleverandørers kataloger for å finne noe av verdi. Og de som er overbevist om at video er et nytt middel for «proffhungrige mulitinasjonale selskaper til å påtvinge folk dårlig underholdning», kan bare gasse seg i nye argumenter. Trist!

* * *

Pioneer viste sin VLP-maskin (samme system som Philips' men produsert i Japan), men benyttet den bare til demonstrasjon av PCM-plater for lydgjengivelse - derfor adapteren til venstre. Bilde fra Radiobransjen nr. 10/1979.

Kan man etter å ha vandret rundt til de forskjellige video-leverandører på Berlin-utstillingen i samfulle 3 dager, trekke noen konklusjoner? Ja, vi tror det. For det første later det til at video for alvor er i ferd med å bli et masseprodukt. Interessen hos publikum er stor. (På veien ut til flyplassen og hjemturen noterte vi oss blant annet at vår drosjesjåfør hadde flere video-eiere i sin omgangskrets; én hadde allerede sitt eget lille bibliotek med filmer på kassett. Selv var vår venn sjåføren alvorlig fristet til å kjøpe en opptaker. Han måtte bare ha seg et nytt farge-TV først.)

Dernest later det til at VHS-systemet nå seiler opp som den store utfordrer til tittelen «verdensstandard». Vi hevder ikke at systemet vil slå alle andre av marken. Det er kan hende plass både for Beta, VCC og LVR. Men vi sitter etter Berlin med det inntrykk at disse systemene i dag har en dårligere utgangsposisjon i kampen om markedsandelene enn VHS. Og det tar vi gjerne en diskusjon på ...

Klikk på bildene i karusellen nedenfor for å se sidene større, eller du kan lese digitalutgavene av nr. 7-8/1979 og nr. 10/1979.

Til toppen