Den innebygde intelligensen i kameraene sørger for fokus og korrekt eksponering i mange situasjoner, slik som hos Sony Alfa 700.

Dette er digitalfoto velkommen til den nye fotoalderen!

Digitalfoto har ikke særlig lang fartstid. Det meste har egentlig skjedd i løpet av de ti siste årene. Er det mulig å få en oversikt over dette dynamiske fagfeltet?

Digitale bilder er blitt en svært viktig del av vår moderne kultur. Digitale bilder utveksles med lysets hastighet over hele kloden, natt som dag. En tilværelse uten denne konstante bildestrømmen er nærmest utenkelig. Også de private sfærer er kraftig påvirket av teknologiskiftet. Mange av våre viktige opplevelser registreres med digitale fotoapparater og deles med familie og venner.

 

Man kan selvfølgelig lure på hvorfor det er nødvendig å ta opp digitalfoto på bredt grunnlag så lang tid et ter starten. Det meste burde da være velkjent for de fleste? Slik tenkte jeg også da jeg begynte å forske litt i problematikken. Men det tok ikke lang tid før jeg innså at det er viktige sider ved digitalfoto som slett ikke er godt kjent, og som det ikke snakkes mye om. Mange har sikkert mistanke om at det er andre ting som er viktige med digitalkameraer enn megapiksler og stort zoom-område. Men hva er det?

 

 

 

Et tilbakeblikk

Det er litt rart å tenke på at Kodak viste frem sin første digitale kameramodell for bare 17 år siden - i 1990. Kameraet var et heftig ombygd speilreflekskamera og utstyrt med en bildebrikke med den sensasjonelle høye oppløsningen på 1,3 megapiksler. De digitale bildefilene ble lagret på en enorm harddisk. Kameraet var selvfølgelig ikke ment for vanlige forbrukere. Det kostet 30.000 dollar!

 

Casio var først ute med et digitalkamera som var myntet på vanlige forbrukere. Casio QV-10 som ble lansert i 1995 var utstyrt med en bildebrikke på 460 x 280 piksler. Dette var prototypen på et digitalkamera som lagret sterkt komprimerte bilder på et minnekort. Startskuddet hadde nå gått for en ny fototid. Mange produsenter var i gang med digitale kameraprosjekter.

 

 

 

Megapiksler

Bildesensoren har en bokstavelig talt sentral rolle i et digitalt fotoapparat. Kameraprodusentene hadde lenge ikke tilgang til bildesensorer med mange nok fotodioder til at det kunne lages store kopier av bildene. De egnet seg best for visning på en liten dataskjerm.

 

Men dette er altså historie.

 

Oppløsningen er ikke lenger en knapp resurs i digitale fotoapparater. Samtlige kameraprodusenter tilbyr nå modeller med svært høy oppløsning. Ja, det kan se ut som om det har gått fullstendig inflasjon i tallene.

 

Vi skjønner selvfølgelig at flere piksler kan være bedre enn færre. Men hvordan kan det ha seg at det finnes svært kostbare apparater opererer med ganske beskjedne pikseltall? Et 12 megapiksel kompaktkamera er vel neppe dobbelt så bra som en speilrefleks modell med 6 megapiksler?

 

 

 

Fra lys til data

Objektivet har akkurat den samme optiske jobben å gjøre som tidligere. Men deretter blir alt annerledes. I stedet for lysfølsom film, er det lysfølsomme bildesensorer som registrerer lys i en mosaikk av bildepunkter. I kameraet sendes disse dataene videre til en konverter som omsetter strømverdier til digitale størrelser. Disse dataene gjennomgår en heftig behandling før de lagres på apparatets minnekort. Til slutt vises resultatet på kameraets LCD-skjerm. Sluttresultatet er altså avhengig av både objektiv, bildebrikke og bildebehandling.

 

 

 

Bildesensorer

Det klassiske filmformatet var 135-film. Bilderuten var rektangulær og målte 24 x 36 mm. Ved å bruke finkornede filmtyper og førsteklasses optikk kunne det lages svært gode forstørrelser med dette filmsystemet. Men det har vært mange andre forskjellige filmformater i bruk, noen større og noen mindre.

 

I vår digitale fototid er en bildebrikke med et areal på 24 x 36 mm en svært stor (og svært kostbar) bildesensor. Det benyttes derfor nesten utelukkende bildebrikker med mindre areal enn dette. Ja, mange produsenter utstyrer sine kompakte digitalkameraer med bildebrikker som er nesten usannsynlig små. Likevel ser det ut som om man jakter på de helt store pikseltallene.

 

Uheldigvis oppgis disse sensortypene på en fullstendig utdatert måte. Dette gjør disse opplysningene fullstendig intetsigende for de fleste av oss. Hvordan skal vi kunne vite at en brikketype på 1/1,8 tommer kun måler 5,3 x 7,1 mm og at en brikke med betegnelsen 1/2,5 tommer er på 4,3 x 5,8mm?

 

 

 

Liten eller stor

Fordelene med å bruke små bildebrikker er mange. Objektivene kan gjøres svært små. Det gjør det mulig å krympe også kamerahuset. Begge deler senker kostnadene. Andre konsekvenser er ikke like selvfølgelige. Når en bildebrikke skal inneholde like mange fotodioder som en langt større, blir det vanskeligere for hver enkelt fotodiode å skille signal fra støy. Dette går ut over kameraets muligheter til å fungere optimalt under alle lysforhold.

 

Store bildebrikker er dyrere og øker både størrelsen og tyngden på utstyret (både kamerahus og objektiver). Kostnadene flyr altså i været.

 

Dynamikkområdet i bildene øker imidlertid, og støybidragene fra sensoren blir mindre. Man kan også benytte selektiv fokusering. Alt i alt betyr dette at fotografen får et større register av bildemuligheter. Det kan bilder under alle lysforhold.

 

 

 

Et eksempel

Nikon Coolpix P5000 er et svært bra kamera i sin klasse. Målinger viser at kameraet kan gjengi detaljer med imponerende høy oppløsning. Sensoren i kameraet er imidlertid av typen 1/1,8 tommer. Målinger viser at kameraet gir bildestøy dersom man forlater laveste ISO-innstilling.

 

Hvis man gjør samme målinger på Nikons siste speilrefleks modell, D40x, så viser det seg at bildestøyen ved en innstilling på høye ISO 1600 er lavere enn det P5000 oppviser ved sin laveste ISO innstilling på 64. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor. Begge kameraene har en oppløsning på drøyt 10 megapiksler. Men D40x-kameraet har en temmelig stor bildebrikke (nesten halvparten av fullformat). P5000 derimot er utstyrt med en bitteliten bildebrikke som bare en sjettedel av den som sitter i speilrefleksen.

 

 

 

Oppløsning eller støy?

Det vi ofte ikke får vite om kameraene med de høyeste pikselspesifikasjonene, er at oppløsningen som regel synker (i noen tilfeller drastisk) når vi fotograferer i dårligere lys og benytter høye ISO-verdier. Dette skjer samtidig som dynamikkområdet i bildene minker og bildestøyen øker. Dette siste er desto mer beklagelig ettersom fravær av støy og korn har vært en av de mest ettertraktede egenskapene ved digitalfoto.

 

Det er også stor forskjell på bildestøy. Den fargestøyen som kan gjøre seg gjeldende i digitalfoto er mye mer problematisk enn filmkorn. Bilder med fargestøy oppleves ikke bare som urene, men som direkte grelle under uheldige omstendigheter. Om ikke før, så dukker altså begrensningene opp når fotoutstyret skal brukes under mindre gunstige lysforhold. Skal den vordende digitalfotografen kunne leve med at interessante fotomotiver glipper fordi apparatet ikke takler alle situasjoner like godt?

 

 

 

Småformat og dybdeskarphet

Småformatkameraene er født med stor dybdeskarphet. Dette kan selvfølgelig være en fordel i mange situasjoner. Men i noen situasjoner kan det være helt vesentlig å skille ut hovedmotivet fra omgivelsene. Dette er det vanskelig, for ikke å si umulig, å få til med småformatkameraene. Bilderepertoaret blir mer begrenset enn med større bildesensorer.

 

Alle fotografer som benytter et kompaktkamera blir uvilkårlig medlem av den digitale utgaven av Gruppe f/64. (En berømte gruppe fotografer med Ansel Adams i spissen som benyttet storformat kamera og blender 64 for å fotografere landskaper og andre motiver med stor dybdeskarphet og høy oppløsning.

 

Fordel eller ulempe? Det kommer an på hva man er ute etter. Medlemmene av den opprinnelige Gruppe f./64 brukte den lille blenderen fordi de visste akkurat hva de var ute etter. Men alle som benytter et kamera med mikroskopisk bildebrikke har kanskje ikke klart for seg hva det egner seg til, og hva det ikke kan brukes til. Hvor mange vet at man automatisk får bilder med stor dybdeskarphet med et kamera med liten bildebrikke?

 

 

 

Fullformat

Jeg vil følge tidens sjargong og benytte betegnelsen fullformat om de største bildebrikkene som benyttes i dagens speilrefleksapparater. Det gjelder bare tre stykker, så vi kan like godt nevne dem: Canon EOS 1Ds III, Nikon D3 og Canon EOS 5D. De to første er helt nye modeller nå i høst.

 

Canon EOS 1Ds III skal avløse Mark II utgaven som av mange ble sett på som konge i bildekvalitet. Kameraet er utstyrt med en bildebrikke i fullformat på 21 megapiksler og bruker svært avansert bildebehandling. Baksiden av medaljen er høy vekt og høy pris. Kamerahuset alene veier 1,2 kg og koster 74.000 kroner. Dette gjør at amatører ser seg om etter rimeligere og lettere alternativer. Det finnes det mange av i klassen under.

 

APS og litt til

APS var det siste filmsystemet som ble lansert. Men det skjedde for sent. Digitalfoto var allerede like rundt hjørnet. Formatet var noe mindre enn 135-film.

 

Situasjonen er blitt veldig turbulent i denne klassen. Både vanlige forbrukere og fotoentusiaster kan nå velge og vrake i utstyr av svært høy kvalitet. Det er blitt ytterst trangt på toppen av speilreflekstronen. Etablerte merker som Canon og Nikon blir utfordret fra alle bauger og kanter. Sony, Fujifilm, Pentax, Sigma og Samsung har alle meget kapable speilrefleksmodeller på programmet.

 

Dette har presset prisene nedover. Dette er nok en medvirkende årsak til at speilreflekskameraene går unna som varme hvetebrød for tiden.

 

Det bør bli vanskelig for avanserte utgaver av småformatkameraer å hevde seg like godt som tidligere.

 

 

 

Four Thirds

Olympus og Panasonic har krympet bildesensoren enda et hakk i det nye Four Thirds-systemet. Her startet man med blanke ark og laget et nytt format for digitale speilreflekser. Det er lansert flere kamerahus i dette systemet, noen overraskende kompakte. Samtidig har man tatt frem flere nye objektiver som holder meget høy standard.

 

 

 

Rammesøker kameraer

Nesten alle fotoapparater som er utstyrt med stor bildebrikke er av typen speilrefleks. Epson R-D1 og Leica M8 er de to unntakene jeg vet om. Begge modellene benytter rammesøker og benytter utskiftbare objektiver fra Leica eller Voigtländer som er overraskende kompakte og lette. Begge har dessuten robuste kamerahus av metall, og henvender seg til en annen gruppe fotografer enn speilrefleks. Det er nok først og fremst profesjonelle fotografer blant brukerne.

 

 

 

Småformat

På kort tid har vi fått flere digitale småformater. Bildebrikkene har generelt krympet i størrelse. Apparater med store bildebrikker oppgir gjerne brikkestørrelsen på en forståelig måte, men kompaktkameraene blir oppført med et kryptisk tall, for eksempel 1/ 2,5 tommer.

 

I småformatgruppen er det et stort register av ulike kameramodeller. Her finne flere størrelser av kompakte modeller, men også hybridkameraer og superzoom-modeller. I vårt perspektiv er det likevel flere likheter enn ulikheter. Til tross for høye pikseltall er alle utstyrt med svært liten bildesensor. Det gir kameraene visse særtrekk.

 

Som hovedregel kan ikke småformatkameraene ta støyfrie bilder ved annet enn de laveste ISO-innstillingene. Selv om man tar forholdsregler og aldri setter kameraet på automatisk ISO-innstilling og konsekvent holder seg til laveste tilgjengelig ISO-innstilling, vil bildestøy likevel snike seg inn i enkelte bilder. Det kan for eksempel være skyggepartier eller i skyer.

 

 

 

Elektronisk stativ

En av de største truslene mot skarpe og klare bilder, er fotografen selv. Det er nødvendig at fotografen klarer å holde kameraet støtt dersom finslepen optikk skal kunne få gjort jobben sin. Et stabilt fotostativ er det klassiske hjelpemiddelet mot ustøe hender. Men for mange av oss er dette hemmende på selve fotoaktiviteten. Vi klarer ikke å fange spontane øyeblikk når vi blir opptatt av å justere kamerastativet.

 

Kameraprodusentene har kommet fotografene i møte ved å konstruere elektroniske fotostativer.

 

Produs entene har bygd inn bevegelige elementer i optikken, eller de benytter selve bildebrikken slik at det er mulig å motvirke en del uskarphet som følge av fotografens uro.

 

Bildestabilisering kan være nyttig i mange situasjoner. For småformatkameraene som ikke har noen egen søker utenom LCD-skjermen er det temmelig obligatorisk. Det er ikke mulig å holde kameraet støtt med kameraet i knipsesituasjon på strak arm.

 

 

 

På skjerm og papir

Langt fra alle digitale fotografier ender opp på et stykke papir. Tvert i mot ender de fleste opp som bildefiler på en harddisk, eventuelt flere harddisker dersom bildene er heldige. Bildene lever deretter sitt liv på en monitor eller to, eller andre større skjermer. Digitale bilder egner seg godt for visning på en høyoppløst flatskjerm eller projektor. Det er dessuten blitt superenkelt å kjøre bildeshow for familien, gjerne med musikkfølge. Kjedelige lysbildeseanser hører fortiden til.

 

Dette bildet er imidlertid i ferd med å endre seg. Folk er igjen begynt å lage papirbilder av fotoresultatene. Laboratoriene leverer små papirkopier til uslåelige priser. Og innbarkede fotoentusiaster sørger for å følge bildene helt frem ved å skrive dem ut på egen fotoskriver.

 

 

 

Skjebnetid for fotos?

Mange bilder risikerer å dø på harddisken. Vi vet at harddisken er et usikkert lagringsmedium. Men hvor mange sørger for å sikkerhetskopiere bildene sine? Vi må være forberedt på et minimum av vedlikehold for å sikre de digitale bildefilene skal forsvinne som dugg for solen. I takt med utviklingen av datautstyret er det ganske sikkert behov for å sørge for at lagringsmediene byttes ut i takt med utviklingen. Hvor mange kan i dag få tilgang til bildene sine dersom de ble lagt på disketter i ikke altfor fjern fortid?

 

Problemstillingen kan virke søkt, men den er reell. Hvis man glemmer å overføre bildefilene til de til enhver tid gjeldende formatene, risikerer man til slutt at man ikke kan få tak i dem.

 

 

 

Mer enn JPEG

Utv iklingen har foregått på flere fronter. Vi har nå tilgang på minnekort som kan lagre enormt mange bilder – opptil 8 gigabyte er tilgjengelig i flere typer. Det er omtrent tusen ganger større kapasitet enn de første minnekortene som kom på markedet. Dette har endret situasjonen radikalt for flittige fotografer. Det er ikke lenger nødvendig å ha med seg midlertidige lagringsenheter når man drar ut på fotoekspedisjoner. Det holder med å putte inn en stor bildebrikke i kameraet og ta med et minnekort som reserve.

 

Det er heller ikke nødvendig å benytte annet enn høyeste kvalitet jpeg for å spare plass. Mange entusiaster er i ferd med å ta i bruk raw-formatene.

 

Det er nemlig mulig å tyne mer ut av potensialet i digitalfoto, enn med de komprimerte filene som jpeg skaper. Raw-filer lagrer alle data som bildebrikkene fanger opp, uten å kaste bort noe for å spare plass. Deretter brukes PCen til å konvertere bildefilene. Dette gir større spillerom for personlig bildebehandling. Bildebehandlingen i apparatene sikrer oss vanligvis gode standardbilder. Og mange apparater kan i dag justeres på viktige ting som fargemetning, kontrast og konturskarphet. Men det sier seg selv at det ikke er mulig å ta hensyn til hva det enkelte bilde krever av bildeinnstillinger. Dette må nødvendigvis skje i etterkant.

 

I mange situasjoner kan standardinnstillinger være helt i orden. Men vi får ikke vite hva som er mulig, dersom vi ikke utforsker mulighetene på egen hånd. Det er uhyre tilfredsstillende å kunne følge bildene helt hjem.

 

 

 

Foto er mer enn teknikk

Kameratester er vel og bra, men et ensidig teknisk fokus kan være villedende. Til syvende og sist handler foto om andre ting enn oppløsning. Det er viktig at forbrukerne får vite både mulighetene og begrensningene til utstyret.

 

Folk som er ute etter å knipse spontane situasjoner under gode lysforhold (eller med blits), har mange modeller å velge mellom i dagens situasjon.

 

Dersom man er ute etter digitalkamera som har et større bilderegister, er det vanskelig å komme utenom en speilrefleksmodell.

 

Jeg kan ikke fri meg fra den tanken at fotoapparatene, også i vår digitale tidsalder, bør være litt forskjellige. Forskjellig utstyr vil tas i bruk av forskjellige typer fotografer.

 

Og kanskje er det ikke ett kamera som kan gi oss alle de bildene vi er ute etter. Det er det utstyret som gir oss alle de bildene vi er ute etter, som er det beste utstyret.

 

 

 

Fagre nye fotoverden

Vi er midt inne i en svært spennende epoke for fotografi. Gamle kunnskaper om fototeknikk er ikke lenger tilstrekkelig for å oppnå topp resultater. Fotokunnskaper må kombineres med førstehånds kjennskap til bildebehandling dersom man har høye ambisjoner. For noen er derfor veien til gode bilder blitt lengre enn tidligere. Mange har lært seg å etterbehandle bildene i Photo Shop eller et annet bildebehandlingsprogram. Dette gir fotografer adgang til en helt ny verden av muligheter. I dag kan man styre mange ting som man tidligere ikke hadde mulighet til. De som ikke ønsker å ta for seg av disse nye mulighetene, kommer også bedre ut enn tidligere. Mange er godt fornøyd med den bildebehandlingen som skjer i kameraene, og bruker derfor bildene som de er - rett fra kameraet. Utviklingen har ført til at vi kan knipse bilder som aldri før, og nesten med garanti for høyoppløste resultater. Vi trenger ikke å kjøpe postkort lenger. Postkortene kan vi like gjerne ta selv.

 

 

 

Å knipse eller å fotografere

Foto kan være så enkelt og upretensiøst som å peke med kameraet og trykke på utløseren. Så å si alle digitalkameraer kan brukes på denne enkle måten. Det er ikke noen heksekunst å sikre seg minner av mer eller mindre viktige øyeblikk i livet. Den innebygde intelligensen i kameraene sørger for fokus og korrekt eksponering i mange situasjoner. Dersom dette ikke skulle skje, er det bare å knipse videre.

 

For mange dreier fotografering seg likevel om noe mer. For noen er foto et medium for å lage varige uttrykk av noe som har skapt inntrykk.

 

Sort/hvitt var en paradegren for filmbasert fotografi. Det har ikke vært noen lett sak for digitalfotografene å lage utskrifter som kan sammenlignes med disse resultatene.

 

Digitalfotografi er i ferd med å tette igjen luken, og ønsker tydeligvis å overta føringen. Fargefotografiet har også fått et etterlengtet løft. Den digitale arbeidsmetoden gir fotografene muligheter til å styre mange egenskaper som fotografer tidligere aldri var i nærheten av å kunne gjøre. Her er det skapt en stor og fornøyelig lekegrind for dagens og morgendagens fotografer.

 

 

 

Utviklingen fremover

På kort tid har digitalfotografi blitt et av de mest interessante feltene innenfor en bransje som på ingen måte kan beskyldes for stillstand. Forbrukerne har oppdaget dette, og salgstallene viser at mange applauderer det som er skjedd.

 

Fotobransjen har skapt at stort register av ulike fotoverktøy. Men fotofeltet er langt fra ferdig utviklet. Det vil være behov for flere kameramodeller i tiden fremover. Det finnes ikke ett fotoverktøy som er best i alle situasjoner. La oss bruke større deler av skalaen. La tusen blomster blomstre!

 

 

 

 

 

Fagbladet Elektronikkbransjen nr.9/2007

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

DIGIC: Bildebehandlingen i digitale fotoapparater er svært omfattende. Jobben utføres av spesielt utviklede integrerte kretser slik som denne Digic-prossoren fra Canon.
SanDisk CompactFlash 4 GB: Minnekortene har økt enormt i kapasitet. 1000 ganger kapasitetsøkning på få år er nesten utrolig. Prisutviklingen har også vært særdeles hyggelig.
DxO Optics Pro: Program som kan automatisere mange viktige oppgaver under etterbehandlingen. Programmet ble opprinnelig utviklet for å rette opp optiske feil ved optikken, men kan i dag gjøre nytte for seg på mange andre måter.
Sigma DP1: Det er ikke noe i veien for å utstyre et kompaktkamera med en stor bildebrikke. Sigma har annonsert en slik modell med fast vidvinkelobjektiv (tilsvarende 28 mm) og optisk søker. Bildebrikken er en Foveon-sensor, som når det gjelder størrelse vil plassere den mellom fullformat og halvformat. Vi kan følgelig regne med bildekvalitet og bildeegenskaper i klasse med en speilrefleks. Dette vil derfor være den første kameramodellen som ikke følger den sterke speilreflekstrenden som rår for tiden.
EOS 400D er den siste priskrigeren fra Canon i speilrefleks-klassen. Kameraet beviser at det ikke er noe skarpt skille mellom amatørutstyr og proffe apparater. Det er slett ikke vanskelig å gjøre en snill og kompakt familekamerat om til en skikkelig råtass. Utstyr en EOS 400D med batterigrep og en optisk stabilisert zoom på 17-85 mm og skyt vekselvis jpeg eller raw-filer. Med et 4 GB CF-kort og utnyttelse av kameraets bildestiler har man et fotoverktøy som svarer til en gammeldags helfleks ladet med en haug ruller av ulike filmtyper. Det høres kanskje ut som et eventyr. Men det er helt sant.
Nikon D80: Nikon produserer en hel serie digitale speilreflekskameraer for både amatører og profesjonelle. Nikon bruker kun en brikkestørrelse i alle sine modeller, men pikselantallet varierer mellom 6 og 12,2. Nikon D80 er en populær modell som befinner seg rimelig midt i sortimentet.
Sigma 18 – 200: Superzoom til speilrefleks. Det er ikke vanskelig å få tak i zoomobjektiver med stort zoomområde til fornuftige priser. For eksempel denne kompakte saken fra Sigma. Sigma 18-200 f/3,5-6,3 DC OS er tilgjengelig i forskjellige objektivfatninger. Med et område som strekker seg fra 28 til 320 mm og med innebygd stabilisering er mange motiver innenfor rekkevidde, både nære og fjerne.
Fujifilm beviser med sin smarte kameramodell Finepix F20 hvor langt man kan komme med 6 megapiksler i en liten bildesensor. Den kan brukes ved høye ISO-innstillinger uten å lage mye bildestøy. Dette utvider aksjonsområdet til dette kompaktkameraet vesentlig i forhold til mange konkurrenter. Kameraet kan ta krispe og støysvake bilder også under litt vanskelige lysforhold.
Pentax Optio A20: Pentax har laget en skarpskyter i superkompakt format. Oppløsningen er uhyre imponerende. Men som alle småformatkameraer har den et mindre register å spille på enn større formater.
Epson P5000 er en kombinert lagringsenhet og bildebetrakter i kompakt format. I tillegg til foto håndterer den også musikk og videoavspilling. LCD skjermen er på 4 tommer og har superhøy oppløsning. Harddisken er på 80 GB.
Olympus Stylus 770 SW: Olympus har konstruert et lite kompaktkamera som tåler både støt og vann.
Lumix DMC-LX2: Panasonic har hatt en særpreget fotoprofil med sin Lumix-serie. Panasonic var tidlig ute med bildestabilisering i objektivene sine. For det andre ga man brukerne mulighet til å bruke 16:9 som fotoformat. Og for det tredje tilbød man en bredere vidvinkel enn vanlig. Modellen Lumix DMC-LX2 har alle disse særtrekkene, men går enda litt lenger. Den benytter en bildebrikke og LCD-skjerm i bredformat. Tre forskjellige bildeformater kan velges fra toppen av objektivet - 16:9, 3:2 og 4:3, og man kan fange videosnutter i HD-kvalitet. Entusiaster kan velge raw som filformat. På grunn av den lille bildebrikken fungerer kameraet best ved lav ISO-innstilling.
Panasonic SD5 og JVC GZ-HD7: Ved å putte video og fotofunksjoner i et hus kan man slå to fluer i et smekk. Det er ikke nødvendig å bruke to kameraer for å dekke enkle fotobehov når hovedinteressen ligger i levende bilder. Vi viser to nye modeller som kombinerer opptak av video i HD kvalitet med foto opptak.
Sony Ericsson W880i kameramobil: MP3-spiller og kameramobil i ett. Kameramobilene har på kort tid blitt svært populære, særlig blant unge brukere. Dette er lynfoto i bokstaveligste forstand, men også noe mer. Å benytte bilder som en egen kommunikasjonsform er en viktig del av vår digitale kultur.
Fotoskrivere i mange varianter: Epson, Canon og HP er de tre store navnene når det gjelder fotoskrivere. Tilbudet av gode fotoskrivere er stort, både når det gjelder størrelser og kvalitetskrav.PictureMate PM290 er en liten skriver som fikser kantløse fotoutskrifter i små størrelser raskt og bekvemt.Canon Pixma iP4500 er en rimelig skriver for fotoentusiasten. Den kan skrive ut bilder i A4 format og utskriftene holder Lab kvalitet og vel så det.Epson Pro 4800 er en de store skriverne fra Epson. Den klarer formater opptil A2 størrelse. Epsons Ultrachrome K3 blekkteknologi sørger for kvalitetsutskrifter med svært lang levetid.
Sony meldte seg sent på i speilreflekskrigen, men med høstens nykommer Alpha 700 er Sony klar til å ta opp kampen med de store.
Øyvind Ruud har lang erfaring i bransjen og jobber nå som frilanser med foto som spesialområde. Han føler seg nesten ikke påkledd uten et kamera hengende rundt halsen.
Til toppen