Journalist Trygve Monsen (t. v.) som dekket Tandberg-saken i Aftenposten og tidligere personaldirektør Paul Johnsen var sentrale personer på Tandberg-møtet.
Journalist Trygve Monsen (t. v.) som dekket Tandberg-saken i Aftenposten og tidligere personaldirektør Paul Johnsen var sentrale personer på Tandberg-møtet.

NYANSERT OM TANDBERG-KONKURSEN

Mer enn 30 år etter Tandberg-konkursen samles tidligere ansatte for å snakke om den dramatiske hendelsen og årsakene til den.

I desember 1978 ble Tandbergs Radiofabrikk AS slått konkurs. Det var til da den største konkursen i norsk industrihistorie. Den rammet ikke bare Tandbergs Radiofabrikk, som da hadde eksistert i 55 år, men også Radionette AS, som noen år tidligere var innlemmet i Tandberg-konsernet.

 

Ved konkurstidspunktet sysselsatte Tandberg-konsernet rundt 3.300 ansatte. Selv i dag vil mange huske konsernet som en nøkkelbedrift i norsk industri, ikke minst fordi produktene som ble utviklet og produsert der nådde høyt ry på markeder over hele verden.

 

Nedturen for konsernet begynte for fullt i første halvdel av 70-årene og først og fremst etter at Tandberg ble presset til å overta Radionette-bedriften. Bedriftens situasjon på 70-tallet og ikke minst konkursen i 1978 fikk stor oppmerksomhet over hele landet. At gründeren Vebjørn Tandberg tok sitt eget liv, gjorde ikke oppmerksomheten og spekulasjonene mindre.

 

Møtes

Mer enn 30 år etter disse dramatiske hendelsene møtes grupper av tidligere Tandberg-ansatte jevnlig for å minnes begivenhetene, men også for å snakke om tiden de hadde i fabrikkene og i et firma som ble sett på som spesielt i mange sammenheng, ikke minst når det gjaldt forholden mellom ledelsen og de ansatte. I juni ble en slik gruppe invitert til Stiftelsen Elektronikkbransjens lokaler til et møte med journalist Trygve Monsen. Han var den som mest av alt dekket Tandberg-saken i Aftenposten som journalist i den daværende næringslivsredaksjonen. Hensikten med det var ikke bare nok en gang å snakke om det som skjedde, men like mye å belyse hendelsene fra en person som stod utenfor og var langt mer nøytral i synspunktene.

 

På møtet viste journalist Monsen en del utklipp fra artiklene i Aftenposten. I tillegg kom han inn på mye av det som senere er skrevet om Tandberg-saken i bøker. En av bøkene er biografien om Jens Christian Hauge, som etter sammenslåingen med Radionette var medlem av Tandbergs styre. Biografien inneholder mye Tandberg-stoff, og Hauges rolle kom til å stå sentralt i diskusjonen på møtet.

 

Spolte tilbake

– For meg var det veldig morsomt å få en slik forespørsel. Det gjorde at jeg ble nødt til å spole min film tilbake til 70-årene. Det var uten tvil en veldig dramatisk tid, også for meg, ikke minst fordi jeg fikk treffe mange av dem som var rammet av nedturen og konkursen. Det gjorde meg ydmyk, sier Trygve Monsen.

 

Han sier at det var litt tilfeldig at han kom til å stå så sentralt for å dekke saken. Til å begynne med var flere journalister satt til å arbeide med dette, men Monsen fikk en stadig større del av oppgavene.

 

– Som radiomenneske ble jeg veldig tent på det, og i ettertid vil jeg vel kalle dette for mitt lærestykke som journalist, sier han.

 

– Hvordan skaffet du deg informasjon som bakgrunn for det du skrev?

 

– Ja, dette er veldig spennende, fordi enhver bedrift eller for eksempel en familie og til og med enhver regjering ofte lekker som en sil. Hvis ikke sjefen vil snakke, snakker noen andre. Jeg lærte veldig fort at det var lett å samle informasjon, men vanskelig å kontrollere og kvalitetssikre den. Men har du to eller tre kilder som peker i samme retning, kan du ofte se hva som er riktig i en sak. Det hører også med at dette var en av de største bedriftene i Oslo-området, sier Monsen.

 

Politikk

– Hvilket forhold fikk du til ledelsen og styret i bedriften og til tillitsmannsapparatet?

 

– Det var ikke noe problem. Saken var imidlertid at det ble mer og mer politikk. Det viktige for meg som journalist var å ha kontakt inn i det politiske miljøet. Det ble veldig fort klart at det var politikerne som styrte bedriftens skjebne.

 

– Jens Christians Hauges rolle var sentral på møtet med de Tandberg-ansatte.

 

– Hauge var jo ikke noen hvem-som-helst. Arbeiderpartiet satt ved makten så det var jo her løsningene lå. Hauge var partimann og satt som nevnt i Tandbergs styre, selv om det der var som representant for Radionette AS.

 

Monsen mener imidlertid at det ikke var så viktig for hamå vite hva som skjedde innad i Tandbergs styre. Dialogen med de tidligere Tandberg-ansatte på møtet i juni kom til å dreie seg mye om forholdet mellom Hauge og Vebjørn Tandberg selv.

 

– Det viktigste for meg var å snappe opp beslutningene og å få informasjon nok som grunnlag for å skrive om selve prosessen. Vebjørn Tandberg var myteomspunnet og for mange en litt mystisk mann, men en som selvfølgelig stod helt sentralt til han døde.

 

Uten styring

I ettertid ser Monsen situasjonen i den siste levetiden for konsernet som en bedrift uten styring, ikke minst hva man kan se av styreprotokollene.

 

– Jeg er ikke i tvil om at bedriften da ble dårlig styrt. Vi skal ikke glemme at i 70-årene begynte oljeeventyret for fullt. Det betyr at andre bedrifter kom mer i skyggen av denne virksomheten. I etterpåklokskapens lys blir det mer og mer tydelig at Tandberg-konsernet ikke hadde sjanse til å overleve, sier han.

 

Monsen syntes det var veldig interessant å møte de tidligere Tandberg-ansatte.

 

– De er fortsatt stappfulle av kunnskaper. Dette er folk som i sin tid var banebrytende. De laget en revolusjon med produktene sine og de var oppfinnere av flere meget viktige tekniske løsninger. Med omfattende merkantile grep og markedstilpasninger tror jeg konsernet kunne levd videre. Se hva som har skjedd med danske Bang & Olufsen.

 

Etter møtet mener Monsen det var viktig å kunne gi Tandberg-folkene et korrektiv til mange av tankene de har tumlet med i de senere årene. Saken var kanskje mer grå og ikke så sort/hvitt som mange trodde. Konkursen var ingen direkte økonomisk katastrofe for de ansatte fordi dividenden var god, men den ble en stor sosial og menneskelig tragedie for dem som arbeidet der.

 

Til toppen