I denne artikkelen skal vi derfor se nærmere på reglene i lov om produktansvar (23.desember 1988 nr 104).
Innledningsvis nevnes at det også kan tenkes tilfelle hvor et forsikringsselskap søker regress hos forhandler for kjøpsrettslige mangler ved et produkt. Et regresskrav i slike tilfelle vil være hjemlet i forbrukerkjøpsloven. Slike tilfelle faller imidlertid utenfor denne artikkel.
Nærmere om regress
Spørsmålet i denne sammenheng er i hvilken utstrekning et forsikringsselskap som har utbetalt en forsikringssum til en privatperson for en skade (f. eks. vannskade forårsaket av en oppvaskmaskin), kan kreve det utbetalte beløp tilbake av produsenten av produktet (oppvaskmaskinen) som har forårsaket skaden.
Nærmere om lov om produktansvar
Produktansvarsloven regulerer produsentens objektive erstatningsansvar for skader voldt av et produkt han har satt i omsetning, og hvor det er voldt en skade på gjenstander til privat bruk. Det er et krav at gjenstanden er til privat bruk, hvilket innebærer at loven ikke gjelder dersom gjenstanden benyttes i næring.
For at produktansvaret skal komme til anvendelse, er det flere forhold som må vurderes. I det følgende skal vi derfor se nærmere på hvem som er ansvarlig etter produktansvarsloven, hva slags produkter loven gjelder for, hvilke skader som omfattes, og hva som ligger i ansvarsgrunnlaget. Avslutningsvis omtales produktansvarslovens forhold til alminnelige erstatningsrettslige regler, og foreldelse av krav etter produktansvarsloven.
Hvem er den ansvarlige?
Lovens utgangspunkt er at det er ”produsenten” som er den ansvarlige. Produsenten er den som har fremstillet produktet eller satt det i omsetning. I følge loven kan imidlertid også en importør av et produkt innført fra utlandet eller en forhandler anses som produsent og være ansvarlig etter loven. Bakgrunnen for dette er at den skadelidte skal kunne ha et ansvarssubjekt i Norge å forholde seg til, dersom produsenten vanskelig kan identifiseres, samt at et eventuelt søksmål mot en utenlandsk produsent vil kunne by på store økonomiske og praktiske utfordringer.
En norsk importør blir imidlertid kun å anse som ”produsent” etter loven der importøren innfører varer direkte til Norge fra land utenfor EØS-området (f. eks. USA eller Kina). Importør av et produkt til Norge fra land som tilhører EØS, blir ikke å anse som produsent. Importøren kan i slike tilfelle henvise et eventuelt krav videre til (den utenlandske) produsenten.
Også en forhandler kan anses som produsent i lovens forstand. Dette vil være aktuelt i de tilfelle hvor det er vanskelig å finne produsenten. Men forhandleren kan fri seg fra ansvaret ved å oppgi produsentens navn og adresse innen rimelig tid. Hva som er rimelig tid må vurderes konkret.
Hvilke produkter gjelder loven for?
Produktansvarsloven gjelder for alle slags varer og løsøre. Fast eiendom faller imidlertid utenfor.
Hvilke skader omfattes?
Som tidligere nevnt, er det skade på eiendeler til privat bruk som omfattes av loven. Skader på produktet selv omfattes ikke (i slike tilfelle vil forbrukerkjøpsloven kunne gjelde og gi kjøperen/forbrukeren rettigheter). Som illustrasjon kan nevnes et fjernsynsapparat som ødelegges på grunn av defekt billedrør. Billedrøret vil anses som en del av fjernsynet, og produktansvarsloven vil ikke være anvendelig. I et slikt tilfelle vil kjøperen/forbrukeren måtte forholde seg til forbrukerkjøpslovens mangelsregler, og vil typisk kunne kreve reparasjon eller omlevering av fjernsynet, eventuelt heving av kjøpet. Men dersom fjernsynsapparatet har vært til reparasjon og fått nytt billedrør, vil produsenten av det nye billedrøret kunne bli ansvarlig etter produktansvarsloven dersom billedrøret forårsaker skade på selve fjernsynsapparatet (samt eventuelt andre følgeskader).
Produktansvarsloven gir anvisning på at det i ethvert krav om erstatning for tingsskade skal gis fradrag på kr. 4.000. Dette fradraget vil imidlertid kunne kreves dekket etter vanlige erstatningsrettslige regler.
Produktansvarsloven også gjelder personskader, men dette behandles ikke nærmere her.
Grunnlaget for ansvar
Ansvarsgrunnlaget i produktansvarsloven fremgår slik:
”Produsenten plikter å erstatte skade som hans produkt volder og som skyldes at det ikke byr på den sikkerhet som en bruker eller allmennheten med rimelighet kunne vente (heretter kalt sikkerhetsmangel)”
Det må altså være slik at produktet ”volder” skaden, og skadefølgen må skyldes en sikkerhetsmangel ved produktet. Det kan imidlertid tenkes at skaden er forårsaket av en ytre påvirkning, og at det således ikke er produktet selv som volder en skade. Som eksempel kan nevnes en slange til en vaskemaskin går lekk (det forutsettes at slangen er en del av vaskemaskinen), og dette igjen fører til en vannskade på gulvet. Om slangen er påført skader ved ytre påvirkning, f. eks at slangen over tid har ligget i klem og derfor har sprukket, vil man kunne si at det ikke er produktet selv – vaskemaskinslangen – som har forårsaket (voldt) skaden. Det vil derfor alltid være viktig å få dokumentert hva som er årsaken til at skaden oppstod (i eksempelet vannskaden), da produsenten som hovedregel ikke vil være ansvarlig for skade forårsaket av ytre påvirkning, typisk brukerfeil eller monteringsfeil.
Hvorvidt det foreligger en sikkerhetsmangel ved et produkt, beror på en konkret og helhetlig skjønnsmessig vurdering. Produktansvaret er ment å omfatte et utall av produkter og mange forskjellige skadesituasjoner, hvilket fører til at man må foreta en skjønnsmessig vurdering. Lovteksten gir imidlertid en del holdepunkter når man skal fastsette den forventede sikkerhetsstandarden.
Utgangspunktet vil være at et produkt skal være ufarlig ved vanlig bruk. En forbruker må kunne forvente at produktet er egnet for bruken, og at det ikke byr på en større risiko for skade enn det som normalt er tilfelle med produkter av vedkommende kategori. Man må imidlertid ta forbehold om at visse produkter har farlige egenskaper i seg, f. eks skal en kniv være skarp, og tennvæske skal være brennbar. Videre skal produktet ha den sikkerhet som forbrukeren med rimelighet må forvente. Det er en typisk bruker i det alminnelige publikum som er utgangspunktet. Det er altså ikke den enkeltes subjektive forventning, men forventningen til den typiske bruker av produktet som er relevant. Det er når det foreligger et avvik mellom den (sikkerhets)forventningen man kan ha til produktet og de faktiske egenskaper produktet har, at det kan være tale om at produktet har en sikkerhetsmangel.
Ved vurderingen av om produktet har en sikkerhetsmangel, skal det også legges vekt på produktets nytteverdi, slik at et nødvendig, samfunnsnyttig produkt blir vurdert mer liberalt enn produkter av annen karakter. Dette fremgår av den såkalte ”Acryldommen”, hvor det ble uttalt at maling var et nødvendig, samfunnsnyttig produkt. Hvorvidt hvite- og brunevarer vil bli ansett som nødvendige, samfunnsnyttige produkter er imidlertid vanskelig å gi noe klart svar på, men det vil være grunn til å tro at flere av bransjens produkter vil kunne falle inn under en slik kategori.
Forholdet til alminnelige erstatningsrettslige regler
Det fremgår av produktansvarsloven at alminnelige erstatningsrettslige regler og skadeserstatningsloven gjelder ved fastsetting, utmåling og eventuell lemping av erstatning. Dette innebærer at dersom produktansvarsloven kommer til anvendelse, vil i utgangspunktet alt påregnelig tap kunne kreves dekkes. Man må imidlertid kunne avgrense mot avledede og fjerne skader. Som eksempel kan nevnes et fjernsynsapparat som eksploderer (forutsatt grunnet en sikkerhetsmangel etter produktansvarsloven) og volder skade i rommet. Tar gardinene i rommet fyr som følge av eksplosjonen, vil det være en følgeskade som produsenten vil være ansvarlig for. Dersom fjernsynseierens dyrebare utstillingshund omkommer i brannen, vil det imidlertid kunne oppstå spørsmål om ikke erstatning for hunden vil falle utenfor det som kan anses som påregnelig tap.
For øvrig viser vi til at det i skadeserstatningsloven finnes hjemmel for forsikringsselskaper til å kreve regress for utbetalt erstatning.
Foreldelse av krav
Avslutningsvis vises til at et krav etter produktansvarsloven foreldes tre år fra den skadelidte fikk eller burde ha skaffet seg kunnskap om skaden, sikkerhetsmangelen og hvem produsenten er. Det er imidlertid en absolutt foreldelsesfrist på 10 år etter at produktet er satt i omsetning. Det kan her være greit å merke seg at produktansvarsloven ikke inneholder noen reklamasjonsfrister slik det er i forbrukerkjøpsloven.
Produktansvarsloven og alle andre gjeldende lover finnes på www.lovdata.no.
