Spør du en gjennomsnittlig TV-titter om hva digital-TV er, er det ikke sikkert de kan svare på det selv om de allerede har det installert. Poenget er ikke å være ekspert på alle begrepene innen formater og overføringsteknologi, men å være klar over de grunnleggende forskjellene i forhold til analog TV og vite hva det innebærer for seeropplevelsen. Begrepsforvirringen er så stor at du risikerer at den gjennomsnittlige sofasliter vil svare at de har digital-TV dersom de har en flatskjerm på veggen.
Digital-TV er ikke så nytt som en kanskje kan få inntrykk av. For eksempel har Canal Digital eksistert en god stund, og som navnet tilsier, gir selskapet abonnentene tilgang på digitale signaler. I ti år allerede, faktisk. Det blir spekulativt å gjette på hvorfor denne kunnskapen ikke er mer utbredt, når digitale bilder vitterlig er bedre og mer støyfrie enn de analogt kringkastede.
Uansett er det utbyggingen av det digitale bakkenettet som gir fornyet fokus på temaet. Kanskje er også den (riktignok feilaktige) koblingen mellom flat-TVer og digtal-TV i ferd med å gjøre nordmenn mer åpne for det digitale budskap.
Analog- og digital-TV – hva er forskjellen?
I denne sammenhengen har analog- og digital-TV ingen verdens ting å gjøre med hva slags TV du har. Du kan godt se på digitale signaler på en gammeldags bilderørs-TV, og du kan likeledes se på analoge signaler på en LCD- eller plasmaskjerm. Forskjellen ligger i prinsippet for hvilken overføringsmetode som blir brukt mellom senderen (eller kringkasteren om du vil) og kundens stue. Det kan forekomme konverteringer mellom analogt og digitalt (og tilbake igjen) både her og der mellom kildematerialet og det fysiske skjermbildet som kommer frem, men det skal vi la ligge litt.
De fleste opplever bilder formidlet via digital-TV som bedre, klarere og roligere enn analoge. Selv om den faktiske oppløsningen (hvor mange bildepunkter som vises på skjermen) i utgangspunktet er lik i begge tilfellene, har digital informasjon fordelen av å være mer eksakt definert. Det betyr at en blå himmel blir gjengitt klart og jevnt med riktig blåfarge. Analoge signaler har lettere for å gi såkalt «fargebrus», det vil si at en blåfarge blir gjengitt med forskjellige sjatteringer innen et lite område. Kall det gjerne bakgrunnsstøy i fargene, om du vil.
Selv om analog- og digitaloverføring ikke har noe med hvilken TV du har, er det likevel ikke likegyldig for resultatet du nyter i stua. Gammeldagse bilderørs-TVer takler et (halvdårlig) analogt signal mye bedre enn en moderne flatskjerm. En flatskjerm-TV kan være nådeløs i sin gjengivelse av støy og er mye mer kresen på inngangssignalet. En vil rett og slett ikke få utnyttet wow-potensialet i den nye store flatskjermen med mindre kunden også skaffer seg digitale TV-signaler. Her er det et betydelig potensial for mersalg.
Analog overføring
Overføringen baserer seg på radioteknologi med frekvensmanipulering som verktøy. Prinsippet og standarden har forandret seg lite over tid. En eventuell ny standard har måttet kunne virke sammen med gamle apparater. Det begrenser friheten kraftig. Det er det som gjør at du fortsatt kan se Dagsrevyen på en skikkelig gammel TV.
Digitalt – via kabel
Utbyggingen av kabelnettet kan gi assosiasjoner til vikingtiden. Småkongene delte landet mellom seg, og det bærer dekningen preg av. Det skal en del til før en utbygger graver ned parallelle kabler for å konkurrere ut en kabel-TV leverandør som er godt etablert i et område. Unntaket er borettslag der det er mange kunder på ett sted. Krigen mellom kongene har gått ut på å kjøpe opp mindre uavhengige utbyggere, for så å ta dem inn i folden. Resultatet er at kundene i separate boliger bare har mulighet til å forholde seg til én kabel-TV-leverandør. Det begrenser valgmulighetene. Dersom en vil ha noe annet enn det kabeleieren tilbyr, er parabol og det nye bakkenettet alternativene.
Inntil videre tilbyr gjerne kabelselskapene analoge signaler i de samme kablene som også kan gi digital-TV. Det gjør at analogkunder kan stappe kabelen rett i TV-en uten å gå via en TV-boks. Dersom de vil ha digital-TV, må signalene gå gjennom en separat dekoder uansett.
Kabelselskapene har en fordel ved at de kan overføre forskjellige datastrømmer i forskjellige frekvensbånd. Det utnytter Get ved at analog TV, digital TV, telefoni og internett sendes helt uavhengig av hverandre i den samme kabelen, og ikke påvirker hverandre.
En annen stor fordel med kabel er naturlig nok at man slipper den til dels skjemmende tallerkenen på husveggen. Det finnes også en del borettslag som rett og slett har forbud mot parabolantenner. Det kan det være verdt å gjøre kunden oppmerksom på.
Digitalt – via fiber
Til dem som har mulighet til fiber helt inn gjennom veggen, er det bare å si: Gratulerer med dagen – og morgendagen i lang tid fremover! Dette er uten tvil den beste og mest fremtidsrettede løsningen. En fiberoptisk kabel er i stand til å overføre enorme mengder data, det være seg kringkastingssignaler (radio og TV), internettrafikk, eller vanlig telefoni. Det gjøres stadig nye teknologiske fremskritt som gjør at det går an å dytte enda mer data gjennom en slik fiber, slik at kapasiteten bare vil øke.
Eksempelvis tilbyr Sandefjord Bredbånd, som er en del av Lyse-familien, en totalkapasitet til hver husstand på 100 Mbps i grunnpakken. Hvis en sammenligner med 6 Mbps som ansees som en temmelig feit bredbåndsforbindelse via ADSL og de gamle telefonikablene, er det ikke vanskelig å se hvem som har mest muskler. ADSL kan riktignok by på mer enn dette, men da må du bo stadig nærmere telefonsentralen. Lengre avstand betyr lavere hastighet.
100 Mbps er nok til å se fire «gammeldagse» mpeg-2 (se egen forklaring) HD-programmer samtidig i en husstand. I det mer moderne mpeg-4 formatet, er 100 Mbit nok til åtte høyoppløste TV-programmer.
Digitalt – via satellitt
Dette er løsningen for dem som vil ha digital-TV NÅ, særlig før bakkenettet eller eventuell kabeloppgradering er på plass. Parabolbrukere kan nyte digitale signaler i fullt monn, mens naboen som er hektet opp på et gammelt kabelnett må pent vente til den lokale utbyggeren får rotet seg til å oppgradere det lokale kabelnettet.
Parabolantennen er også løsningen for dem som ønsker å se på Al-Jazeera på originalspråket. En parabolantenne kan utstyres med flere såkalte mikrobølgehoder, som gjør at den kan fange signalene fra flere satellittergrupper (posisjoner) samtidig. Da må det imidlertid flere mottagerbokser til, dersom det dreier seg om betal-TV.
Det er nemlig slik at de som leverer TV over satellitt er lite begeistret for at kunder gjør «sidesprang» til konkurrentene. Utroskapet består i denne sammenheng av at kunden bruker kort fra en annen leverandør i boksen som er kjøpt i en totalpakke til en subsidiert introduksjonspris. På samme måte som Apple sperrer for muligheten til å spille av musikk kjøpt på iTunes Music Store på andre spillere enn iPod, legger satellittselskapene inn lignende sperrer i TV-boksene sine. – Det er skikkelig krig mellom selskapene, får vi høre hos en forhandler av parabolpakker.
Digitalt – via bakkenettet
Det er fortsatt mange som tror at bakkenett har noe med kabler i bakken å gjøre. Det finnes til og med eksempler på at journalister har illustrert utbyggingen av bakkenettet med bilde av en gravemaskin. Det digitale bakkenettet er rett og slett det som skal erstatte kringkastingen som i dag tas imot på en vanlig antenne.
De digitale signalene som sendes i bakkenettet skal fortsatt tas ned med en antenne. En vanlig UHF-antenne er det som skal til. Folk som per i dag tar inn TV 2 via en UHF-antenne kan med andre ord bruke den samme mot bakkenettet.
Om kunden klarer seg med en bordantenne eller må til med en større en på mønet på huset, avhenger av lokale variasjoner. Mottakerforholdene kan variere mye, også innenfor et lite geografisk område. NTV og RiksTV har laget en oversikt på sine hjemmesider der du kan sjekke dekningen på et konkret sted. De grå områdene som er betegnet med «Mulighet for dekning» vil antagelig få inn tilstrekkelige signaler dersom de bruker en utendørsantenne.
Dekningskartet er basert på topografiske kart og datasimuleringer.
– Erfaringene fra målinger i Rogaland viser at simuleringene er til å stole på, sier Jørgen Thaule i NTV.
NTV eies av NRK, TV2 og Telenor, og er selskapet som står for selve utbyggingen av bakkenettet. RiksTV står for programpakkene som sendes i bakkenettet og har kontakten med forhandlernettet. I likhet med de andre aktørene, vil RiksTV subsidiere mottakeren mot bindingstid.
Som en konsekvens av digitaliseringen må de som ser TV via en vanlig antenne også skaffe seg en dekoder innen de analoge sendingene slås av. De må også ha et smartkort å dytte i den, selv om de bare skal se gratiskanalene. Det er derfor det digitale bakkenettet kommer til å medføre mye trafikk i butikkene, så her er det bare å brette opp ermene! For forhandlernettet er utfordringen å tilby TV-bokser for digitalt bakkenett parallelt med parabolløsningene.
TV med innebygd digitaldekoder – er det lurt å kjøpe?
Ja, men ikke nå. Det finnes allerede nå TV-er å få kjøpt som har innebygd dekoder for bakkenett, men det er ingen garanti for at de vil fungere særlig bra sammen med det nettet som bygges ut i Norge. Dette har med koding og kringkastingsformat å gjøre. Vårt råd er å vente med dette salgsargumentet til RiksTV-godkjenningen, som sikrer kompatibilitet, er i boks.
Vi vil imidlertid helt sikkert se en fremvekst i tilbudet av slike TVer. Bortsett fra kodekortet, er det ikke så mye hokuspokus i en digitalmottaker i forhold til en analogmottaker (som alle TVer er utstyrt med i dag). Det vil også være praktisk å slippe å måtte ha en ekstra dekoderboks ved siden av TVen, og modeller med opptaker (PVR-funksjon) vil også komme på banen.
Hvem tilbyr hva?
Det er flust av muligheter til å bli en skikkelig sofagris med svai i ryggen av selv grunnpakken i tilbudene fra de forskjellige leverandørene. Har kunden brukt ski og staver til opptenningsved og neppe kommer seg ut i skog og mark mer, er det enda mer å fråtse i hvis en går for en av de større pakkene. Eksempelvis reklamerer Get med mulighet for over 90 digitale kanaler.
En kunne tenke seg at det beste rådet å gi kunden ville være å be ham eller henne å tenke over hvilke kanaler en vil ha på forhånd, og så velge det selskapet som tilbyr disse. Det er imidlertid ikke så enkelt, siden digital-TV byr på et mangfold av kanaler som analogbrukere ikke har peiling på hva innebærer. Leverandørene har imidlertid greid å gi kanalpakkene fornuftige betegnelser som «Sport» og «Film», slik at ihuga fotballtilhengere slipper å søle bort penger på å abonnere på Almodovar-filmer de likevel ikke ser.
I forhold til de kanalene folk kjenner fra før uansett, kan det være greit å være oppmerksom på at Viasat har TV3 men ikke TV2 eller TVNorge, mens Canal Digital har det motsatt. Se egen nyhetsoppdatering i egen sak på hvilke kanaler RiksTV kommer til å tilby.
Det er også verdt å tenke på at kabel og fiber har en ekstra fordel i forhold til satellitt og bakkenett; det går an å sende data andre veien også. Det betyr at de kan tilby såkalt «triple play», det vil si internett og telefoni i tillegg til TV.
Hva med HD?
Må det være digitaloverføring for at jeg skal kunne nyte HD-bilder? I prinsippet nei, i praksis ja. Det er dramatisk mye mer data i et 720p-bilde enn et 576i-bilde som er vanlig kringkastingsstandard i dag. For ikke å snakke om hvis vi sammenligner med 1080p. Det en gjerne glemmer, er at økningen i oppløsning er både horisontal og vertikal. Det betyr at datamengden øker eksponentielt, ikke lineært. Denne kraftig økte datamengden per bilde skal overføres mange ganger i sekundet. Det er det som gjør at det bare er digital overføring som duger i praksis.
Betegnelsene «i» og «p» i forbindelse med oppløsningen står for henholdsvis interlaced og progressiv. Et norsk ord for interlaced er linjeflettet. Det innebærer at annenhver linje i bildet blir tegnet opp annenhver gang. I et progressivt bilde blir hele bildet tegnet opp hver gang. HD-oppløsning kan være enten 720p eller 1080i. Uoffisielt har det også kommet i bruk begrepet «full HD» som betyr 1080p. Du kan lese mer om det på side lenger ut i bladet. Når vi snakker om HD distribuert i Norge, er det 720p det dreier seg om.
Skal du ha HD-signaler i dag, er det HD-tilbudet fra Canal Digital via satellitt eller distributørene via fiberkabelnettet du kan velge mellom. De ivrigste pionerene skaffet seg tilgang til den europeiske satellittkanalen HD1 som sender i 1080i. Canal Digital tilbyr i dag Canal + Film HD, Canal + Sport HD, Discovery HD, National Geographic HD, Voom HD og snart Silver HD.
Programtilbudet er ikke mye å rope hurra for, men det har vært en venn i nøden for forhandlere som skal vise hva de nye skjermene duger til. Get og Canal Digital lover også å komme med HD i det kabelbaserte nettet i løpet av året. Viasat har lovet å komme med HD-tilbud når det er gode mpeg-4 mottakere tilgjengelig. Det burde bety at vi vil se et konkret tilbud snart.
En TV-boks må man ha
De som har parabol eller digital kabel-TV allerede er godt kjent med dekoderen. Det er imidlertid mange som aldri har sett en slik boks engang. Bare tanken på de hundretusener som nå må læres opp til å bruke en annen fjernkontroll til å veksle mellom kanalene enn den til TVen de er vant til å bruke i dag, er nok til å få de som selger kundeservice over telefon til gni seg i hendene. Vi tipper at det er en del teknologikåte mennesker som må belage seg på å yte utstrakt hjelp til mer trauste familiemedlemmer – mange ganger.
En måte å begrense kostnadene til kundeserviceavdelingen hos distributørene på, er å bare tilby noen ytterst få forskjellige TV-bokser. Det betyr at de som jobber på kundeservice ikke trenger å ha detaljkunnskap om en drøss forskjellige dekodere når problemer oppstår. Det gjør det også mye enklere å rulle ut programvareoppdateringer til dekoderne.
Det blir litt som om NetCom bare ga deg valget mellom en håndfull forskjellige telefoner dersom du ville bli kunde hos dem. (Faktisk er det vanlig å knytte sammen telefon og operatør i andre land). Skulle du kjøpt en slik «NetCom-telefon», ville du aldri kunne putte i et sim-kort fra Chess uansett hvor lenge du ventet.
De tradisjonelle distributørene i Norge har slik stålkontroll på hva ku ndene deres har av utstyr gjennom bruk av låser og sperringer. Det er her RiksTV går nye og spennende veier. De satser nemlig heller på en godkjenningsordning for TV-bokser ala «HD-ready»-merket vi kjenner fra flatskjermer. Et RiksTV-merke vil innebære at dekoderen vil passe til bruk i bakkenettet i Norge, og det vil også komme forskjellige merker avhengig av hvilken funksjonalitet mottakeren har. Kundene vil etter hvert kunne velge mellom et vidt spekter av mottakere fra forskjellige produsenter. 60 selskaper har bedt om å få RiksTVs spesifikasjon. I sin enkleste form vil TV-boksen ikke oppleves av kunden å være noe annet enn en kanalvelger. RiksTV har lovet myndighetene at det skal gå an å kjøpe en TV-boks til ikke mer enn 1.500 kroner. Digitale TV-signaler gir imidlertid flere muligheter, og de dyrere mottakerne vil ha mer funksjonalitet.
Tissepauser når som helst
Analoge videobånd er dønn avleggs, men det er ikke skrivbare digitale DVD-plater som er det smarte alternativet. Det er det derimot harddisken som er. En moderne TV-opptaker kalles en PVR – Personal Video Recorder, og har en harddisk i magen. Kort fortalt kan den brukes til å ta opp et program eller sette programmet på pause. Brukeren kan dermed ta telefonen fra kjæresten midt i fotballkampen og si kosete ting uten å være distrahert. Det er også lett å se praktscoringen om igjen og om igjen rett etter at den sitter i krysset. I den analoge verdenen har imidlertid programmeringen av fremtidige opptak vært like klønete som i videoens barndom.
Det er først når opptaksfunksjonen kobles til en elektronisk programguide (EPG) som følger med de digitale signalene at det virkelig blir brukervennlig. Det gjør at brukeren kan sette opptakeren til å ta opp favorittserien uansett når den sendes. Faktisk også hvis sendetidspunktet varierer, kan det skje automatisk. Den vil også hoppe over repriser. Knallsmart, og ikke minst svært brukervennlig. Har TV-boksen i tillegg to mottakere, kan man ta opp ett program mens man ser på et annet.
Her må en imidlertid være obs på at det er forskjeller på PVR-ene som tilbys, og distributørene skifter mottager i blant. Ikke alle har alle funksjonene, og nye funksjoner blir lagt til via automatiske programvareoppdateringer. Eksempelvis vil Canal Digital tilby en HD-mottaker også til sine kabel-kunder, og dessuten lansere en PVR som kan ta opp i HD-oppløsning.
Deilig bilde og knall lyd – er det mer?
En del brukere vil være kjent med at noen systemer gir mulighet for å kjøpe tilleggstjenester utover ren TV-titting. Det kan være for eksempel leie av film, hvor du får tilgang til å se en film (så mange ganger du vil) innenfor for eksempel et døgn. Erfaringene viser imidlertid at dette ikke har tatt av i like stor grad som selskapene har håpet på. Argumentet om at du slipper å dra frem og tilbake til videobutikken (to ganger) når du vil leie en film, er åpenbart ikke nok.
Da er det imidlertid mer interessant hva såkalt MHP (Multimedia Home Platform) kan bringe oss sammen med digital-TV. Det betyr at dekoderen i noen grad kan sammenlignes med en «intelligent» datamaskin med innebygd regnekraft. Via denne plattformen vil en for eksempel kunne laste ned spill til dekoderen, som så kan spilles på TVen. RiksTV vil ikke gå ut med denne funksjonaliteten i begynnelsen, men godkjente bokser skal kunne takle også dette.
Tilkoblinger til TVen – hva kan brukes?
Det er en vanlig misforståelse at man må ha digitalt signal hele veien ut til skjermen for å nyte godt av digital kringkasting. Det går for eksempel fint an å vise gnistrende bilder via analoge komponentkabler, selv i HD-oppløsning. Særlig det med analoge signaler i HD-oppløsning er det mange som tror ikke er mulig. Analog overføring via komposittkontaktene i scart-pluggen er imidlertid ikke det samme som overføring via komponentkabler eller RGB-kontaktene i scart-pluggen. Her må en inn å sjekke i oppsettet på TV-en og sørge for at den får best mulig «mat».
Det er også slik at gode analoge signalbehandlere i TVer er dyre. Ved å bruke en digital HDMI-inngang på TVen, hopper en rett og slett bukk over disse kretsene som har til dels varierende kvalitet. En vil faktisk oppleve at forbedringen fra scart- til HDMI-overføring generelt vil være større jo billigere/dårligere TVen er.
Det blir også en smule paradoksalt å rose digitale signaler opp i skyene når en konverterer dem til analogt rett før TVen. Det blir litt som å parkere Ferrarien et stykke unna for så å rusle de siste hundremeterene inn til skrytegata i sentrum. Get er smertelig klar over dette, og sier på sine nettsider: «Digitale dekodere med HDMI-utgang er (...) under utvikling hos våre leverandører». Kommer snart, kommer snart, vi lover!
Hva bringer fremtiden?
Selv om infrastrukturen begynner å komme på plass når det gjelder høyoppløst digital-TV, må det først og fremst eksistere programmer i HD for at det skal ha noen mening. Her er det imidlertid noen fjell som må flyttes. Stikkordet her er at vi kommer til å oppleve en ganske langdryg overgangsperiode, som om vi ikke har ventet lenge nok allerede. Som en illustrasjon på dette, hadde NRK bestemt seg for å gå helt over til 16:9-format (bredformat) innen den magiske datoen 16. september i fjor. Det gikk rett og slett ikke, siden virkeligheten innen hvilket format programmer faktisk blir laget i, ville det annerledes. At mer og mer kommer i bredformat og også i HD-oppløsning, trenger en ingen krystallkule for å spå.
I løpet av de nærmeste få årene skal det utkjempes et bikkjeslagsmål om de anslagsvis 500.000 husstandene som i dag ser TV via en vanlig antenne. Alle aktørene vet at de nå har en unik sjanse til å kapre markedsandeler, og vil bruke det meste av tilgjengelige midler for å lokke ikke bare sluttkunder, men også forhandlerne, til å foretrekke deres produkt. Forhandlerne vil først og fremst oppleve kampen mellom parabolselskapene og RiksTV, siden de kabelbaserte aktørene oftest markedsfører seg direkte overfor sluttkunden.
Hva med digital-TV via internett?
NextTV er tilbudet fra NextGenTel på TV-fronten. Dette er et eksempel på TV distribuert via en kraftig internettforbindelse, til en dedikert programvelger. Slike løsninger blir stadig flere av, og Telenor har nettopp åpnet for en HD-kanal til sine bredbåndskunder.
Internett er imidlertid mer enn bare en forbindelse, det blir i høyeste grad et lagringssted for data som jo en TV-episode også er. Det er mange i dette landet som laster ned den siste episoden av utenlandske TV-serier som for eksempel House MD via fildelingsnettverk bare timer etter at den blir sendt i USA. Da blir det som å se på «Mimrestue» når episodene senere dukker opp via kringkasting i Norge. Foreløpig har fiber-, kabel- og satellittselskapene et solid forsprang når det gjelder brukervennlighet, i forhold til nedlasting av TV via fildelingsnettverk over internett. Fildelingsprogramvare har imidlertid gjort store byks fremover de siste to årene på denne fronten, og lar seg ikke så lett stoppe av TV-selskapene.
Vi tror at både TV-selskapene og filmindustrien må revurdere sin nåværende forretningsmodell som gjør at de kan selge det samme produktet gjentatte ganger spredt ut i tid fordelt på forskjellige distribusjonskanaler og land. Det er ikke rart at de nøler siden de lever godt på det i dag, men hvis ikke de gjør noe proaktivt med den modellen, vil piratindustrien ta større jafs fra dem enn de kan leve med.
Ærlig digitalt – trenger kunden dette?
Hvis det er en aldrende kunde med sviktende syn og som hører på lyden via høyttalere som gir blikkbokslyd uansett, er svaret nei. De kan ri inn i aftensangen i gløden fra analogt mottak, forutsatt at de ikke er i stand til å se TV om et par år. Det siste analoge tilbudet vil kabelselskapene stå for, og de er redningen for dem som absolutt ikke vil ha bedre lyd, bedre bilder og flere kanaler.
Den bedre lyd- og bildekvaliteten til side, en elektronisk programguide er så utrolig praktisk i seg selv, at dét alene forsvarer overgangen. Har kunden flatskjerm, eller kanskje nettopp er i ferd med å gå i kassen og betale for en, vil digitale signaler gi en betydelig bedre seeropplevelse. At lyden også blir flere hakk bedre, er en ytterligere bonus. (Tenk, det er ikke så mange år siden vi tok til takke med mono).
En vesentlig poeng er også at de fleste TV-seere i Norge snart er nødt til å gå over til digitalt mottak siden mesteparten av de analoge signalene forsvinner innen få år. Hvilken herlig fremtid!
Hva skal en velge hvor?
Det er ikke mulig å gi et entydig svar på dette, siden det avhenger av hva som fysisk er tilgjengelig i den enkelte kundes husstand. Det er også fritidsboligaspektet å ta hensyn til. Hva skal en velge på hytta? Her har satellittselskapene tenkt litt, og tilbyr tilleggsabonnement til redusert pris som du kan ha der.
Det enkleste og rimeligste tilbudet vil antagelig være en enkel mottager for bakkenettet. At vi kan forvente en betydelig misnøye fra frustrerte hytteeiere (eller båtfolk) som må kjøpe full pakke selv om de bare bruker TVen der et fåtall timer i året, er nok ikke å komme bort fra. Noen knuste egg må det bli.
FM- og DAB-radio – er det en parallell her?
Den skarpe leser vil allerede ha luktet lunten. Det er absolutt mulig å trekke denne sammenligningen, med noen unntak.
FM-radio baserer seg på analoge signaler, mens DAB er digital. På samme måte som med TV, er digital radio i stand til å sende langt flere kanaler enn FM, gitt den samme overføringskapasiteten. Det er en av grunnene til at det stadig kommer nye kanaler eksklusivt for DAB, mens det FM-nettet vi har i dag ikke har plass til flere kanaler. Det er også en av grunnene til at Norkring (som styrer med radiokringkasting i Norge) ønsker å slå av de gamle senderne så fort som mulig. Et ønske som har avstedkommet en temmelig absurd debatt her hjemme.
Det (berettigede) ramaskriket skyldes at når Norkring slår av FM-senderne, vil alle FM-radioer bli ubrukelige. Det er noen millioner apparater som da må gjennom el-returen. Den store prinsipielle forskjellen i forhold til digital-TV, ligger i at man legger opp til at forbrukerne skal kjøpe en dekoder som gjør at de fortsatt kan bruke sine gamle TV-apparater. En tilsvarende dekoder mellom DAB og FM blir derimot temmelig meningsløst å tenke seg.
Mpeg-2 og mpeg-4 – trenger jeg å bry meg?
Både ja og nei. Først litt teknisk info. MPEG står for Motion Picture Experts Group. De har utviklet en såkalt algoritme (eller dataprogram om du vil) som koder og dekoder lyd- og bildemateriale. Det betyr at filstørrelsen blir mye mindre enn rådataene, slik at de lettere lar seg håndtere. Det blir også plass til flere TV-kanaler (gitt en viss båndbredde) når dataene komprimeres på denne måten. Tilsvarende komprimering finner vi for fotografier (jpeg) og musikk (for eksempel MP3). Mpeg-3 ble forøvrig ikke ferdig utviklet engang før det ble skrinlagt.
Mpeg-4 er en nyere standard enn mpeg-2. Den er også vesentlig mer effektiv, slik at du trenger en mindre datamengde for å gi den samme lyd- og bildekvaliteten i forhold til mpeg-2. Mpeg-4 har blitt tatt i bruk i dataverdenen i noen år allerede, mens det har vært mpeg-2 som har regjert innen TV-distribusjon.
Dette er nå i ferd med å endre seg. Faktisk er Norge, sammen med Østerrike, de første i verden til å distribuere bakkenett med mpeg-4. Mpeg-4-sendinger krever imidlertid at mottakeren kan forstå data på denne formen, og det betyr en ny dekoder. Her ligger også noe av grunnen til at HD-TV har hatt en så lunken start i Norge. Distributørene har visst at dersom de sender ut mpeg-2 dekodere slik at folk kunne se HD i fjor og forfjor, måtte de bytte dem ut nå.
For kunden betyr de forskjellige mpeg-versjonene lite, bortsett fra å kunne glede seg over flere kanaler med mpeg-4. MEN, det betyr også at de ikke kan bruke en mpeg-2 dekoder kjøpt i Sverige her hjemme. Utstyret som distributørene her hjemme sender ut, eventuelt godkjenner, vil naturligvis være tilpasset den datastrømmen som distribueres. Kunden trenger derfor ikke å tenke på dette i det hele tatt.
Laste ned TV-serier i HD?
Blant annet USA har hatt gleden av HD-TV i lang tid allerede, og mange serier produseres og sendes der med høy oppløsning. Det er mange som tror at det er HD-TV de ser på etter at de har lastet ned en slik episode via fildelingsnettverk. Det dukker jo opp HD-logoer både titt og ofte.
Det de ikke tenker på, er at de som ripper en HD-episode for så å legge den ut på nettet, også reduserer oppløsningen kraftig. Rett og slett for at ikke filstørrelsen skal bli gigantisk. De prøver gjerne å få episodene ned til omkring 350 eller 700 MB. Det er fortsatt digitalt, men da er det definitivt ikke HD-TV lenger.
