Elektronikkbransjen - en etterlevning dra førhistorisk tid

For kort tid tilbake fikk jeg en forespørsel om jeg ikke kunne skrive en kronikk i bransjebladet. I utgangspunktet tenkte jeg at en ”rookie” som meg med snaue to års erfaring i bransjen vanskelig kunne bidra med noe i et blad stappfullt av produktinformasjon og trebokstavs forkortelser. Samtidig så har jeg jo gjort meg mine erfaringer, så det kan vel umulig skade å ”fleske” til med noen synspunkter for å se om det er grunnlag for å skape debatt om hvordan Stiftelsen bør fungere.

Hva har jeg så lært etter snart to år i bransjen? Jo, for det første består den av en gruppe mennesker som defineres etter farger. Dette er greit for en nybegynner, for fargeinndeling var det også på lagene den gang jeg som miniknøtt entret min første fotballtrening. Etter noen måneder i bransjen skjønte jeg at disse fargekategoriene egentlig er en form for stammesamfunn med egne regler og ritualer. En annen egenskap var at de fleste stammene skulte bort på de andre i en blanding av mistenksomhet og forakt. De brune, grå, grønne, oransje, og hvite er navnene på noen av disse stammene. Samtidig ble det snakket om en gruppe som ble kalt de frittstående, men disse ble det visst færre og færre av. Det enkleste for meg var å prøve å relatere dette til historier jeg leste i Sølvpilen som gutt, der var det jo også forskjellige stammer som stadig kriget mot hverandre. Her følte jeg at jeg hadde et bra referansepunkt.

Kardemommeloven

Samtidig lærte jeg meg at det var en aktør som forsøkte å skape ulike arenaer hvor alle skal være venner og være snille mot hverandre. Det virket for meg som om de brukte kardemommelovene som rettesnor. Denne aktøren skulle representere de ulike stammene som et slags mini FN. Gjennom samtaler med noen av veteranene i bransjen fikk jeg høre om en av disse arenaene. Deres historier om hvordan denne hadde vært fikk meg til å tenke på kirkene i gamle dager. Jeg så for meg at alle stammene kom inn i kirken, satte fra seg spyd og lanser i våpenrommet, for så å vandre fredsommelig og ydmykt inn i det flotte kirkerommet. Bransjetinget var navnet på denne arenaen. Jeg har nå deltatt på to bransjeting. Jeg var full av spenning og forventning første gangen, men opplevelsen ble ikke slik jeg hadde sett det for meg i mine drømmer. Det er mulig at deltagerne fortsatt var fredsommelige og ydmyke, men hvor var alle sammen? Glisne benkerader var det som slo imot meg, og det samme gjentok seg påfølgende år. Hva hadde egentlig skjedd? Kanskje presten ikke lenger klarte å trollbinde sine lam, eller hadde stammene funnet opp sine egne religioner? Ikke vet jeg, dette er et mysterium. I pausene hørte jeg fortsatt historier om de gode gamle dagene. Ja, man kan få inntrykk av at alt var så mye bedre før.

Hva skal vi med stiftelsen Elektronikkbransjen?

Mine spørsmål og kall det gjerne utfordringer blir da: Hva skal vi med Stiftelsen Elektronikkbransjen, hvordan skal organisasjonen klare å ivareta de ulike stammenes interesser og hva slags kompetanse skal den ivareta? Jeg ønsker meg en organisasjon som i større grad bidrar med å skape et samfunnstjenelig engasjement, ved å sørge for at man ivaretar en fornuftig konkurransearena. Jeg ønsker meg et medlemsblad som er opptatt av de samme sakene, og ikke kun skriver om produktinformasjon. Kanskje dette ikke er mulig å få til innenfor dagens rammer, men uansett oppfordrer jeg til debatt om dette. Gjøres det ingen endringer er jeg redd for at underskuddene på eventuelle fremtidige bransjeting blir større og større. Dette dreier seg ikke om bransjetinget isolert sett, men om Stiftelsen Elektronikkbransjen sitt formål og mandat. Deltagelsen på bransjetinget kan i bestefall ses på som en av konsekvensene av organisasjonens totale arbeid. Jeg håper at jeg i fremtiden kan føle at årskontingenten virkelig gir meg noe, og ikke som i dag da det nærmest kan sammenlignes med en botsøvelse.

Kronikkforfatteren er administrerende direktør i Electrolux Home Products Norway AS.

Fagbladet Elektronikkbransjen nr.9/2007