Kossingene – en nytelsesklasse

Riktignok er bunaden deres lite prangende, men ser du nøye etter blir deres forbruk mer iøynefallende. Hvert øre er dekket av den vakre Koss-logoen som til enhver tilfeldig forbipasserende sender signaler om at her nytes digitale varer av utsøkt kvalitet. Som alltid, er det noen som ikke har skjønt det. I dette tilfellet er det dem med hvite lampettledninger stikkende ut av ørene. Du har kanskje tenkt i ditt stille sinn at disse kossingene kun er tanketomme ignoranter som fyller tomrommet mellom trommehinnene med infernalsk lyd for å dempe horror vaci. Hvor feil kan en ta? Det vi ser her er fremveksten av den nye eliten – nytelsesklassen. Fremtiden tuftes av dem som er i stand til individualistisk nytelse overalt hele tiden.

Det startet i 1975

For å forstå fenomenet må vi gå tilbake i tid. Langt tilbake. Nærmere bestemt mai 1975. Foran meg på bordet ligger 600 kroner. På andre siden sitter farmor med skautet sitt. ”Jeg har spinket og spart hele livet. Ta pengene og invester i fremtiden”. Jeg tenker ”Akkurat nok”. Neste dag i Valkendorffsgaten med fem kroner igjen i lommen drar jeg ut øreklaffene og plasserer hodetelefonene der de hører hjemme. Jeg kjærtegner spiralledningen og fører jackpluggen ned i bukselommen. Ur-kossingen er født. #1. Riktignok uten lyd, men med stil. Med en holdning verdig en uvitende grunnlegger av en ny folkebevegelse sprader jeg som førstemann over Torvallmeningen med høretelefoner på. Med en selvfølgelig mine møter jeg gapskrattet fra vitner til den nye tid. Det er alltid noen som ler. De med angst for fremtid og endringer. Vel hjemme lar jeg pluggen penetrere Luxman-forsterkeren. 33 1/3s instant nirvana. Fra rillene løftes Rick Wakemans reise til jordens indre via pick-up og forsterkerens elektronkaskader til Kossens membraner. En åpenbaring. Tidligere uhørte lyder og nyanser bringes frem og endelig kan det spilles så høyt jeg bare vil. Frihet og vital aural eufori.

Lese på lepper

Selvsagt kom det innvendinger mot denne nye nytelseskulten. Spesielt husker jeg far som av og til kom rasende inn på gutterommet og skrek ”Slå av den jævla musikken”. Hvordan vet jeg hva han sa? Vel, etterhvert ble jeg kanskje god til å lese på lepper. Jeg ble en dedikert kossing og mine hørelurer og jeg hadde et langt og lykkelig forhold. Vakkel førte imidlertid til brudd tidlig på åttitallet og senere glemsel.

Stor var derfor min undring rundt årtusenskiftet da jeg begynte å observere den kjente og kjære logoen klemme rundt almuens ører i det offentlige rom. Med den romlige frihet som fremveksten av Walkman, MP3 og Litium-Ion batterier har gitt, kan nå audiofile nyte hemningsløst hvorsomhelst og nårsomhelst. Riktignok gikk vi før rundt og nynnet på rester av melodier som hadde festet seg til hjernebarken, men nå kan enhver stemning og følelse fremkalles med noen tastetrykk mens vi lar omverden være kulisser til våre livs soundtrack. I begynnelsen var det mest ungdommer – av typen som går med lue inne - som tillot seg denne luksusen å virre rundt med Koss i ørene, men nå finnes det kossinger i alle aldre, hudfarger og sosiale klasser. Nevnte jeg globalisering? Ja, det har blitt en internasjonal bevegelse. Flyplasser verden rundt er fylt med rastløse kossinger på vei til noe og med selvsyn har jeg observert dem på utposter som Syd-Europa, USA og Australia.

Kossingene – den nye eliten

Den soniske hedonismen har spredd seg som en farsott i alle samfunnslag. Ifølge Bourdieus Distinksjonen er nok de musikalske preferanser ulike, men med stor harddisk og shuffle-funksjon vil nok alt til slutt smelte sammen i den kulturelle digel og føre til at den nye eliten – kossingene - vil omforenes og ta makten. I framtiden vil skillet gå mellom dem som har funnet G-nøkkelen og dermed liker musikk og de tonedøve. Som sistemann på linje 60 uten Koss i ørene, ses jeg rart på. De skulle bare visst hvem som startet bevegelsen. Kossingene har ingen talsmann. De representerer den tause – vel, lett knitrende – majoritet. Jeg har prøvd å ta kontakt, men responsen er stort sett hææ og hø. De virker politisk ubevisste. Jeg har ennå tilgode å se en kossing i første mai tog eller på et politisk landsmøte. Deres atferd tyder imidlertid på at de er miljøbevisste. De går mye, sykler og tar offentlig transport. Blir de slitne tar de høretelefonen rundt halsen og hviler hodet på de komfortable ørebeskyt terne i utsøkt skumgummi. Jeg har til gode å se en kossing som miljøsyndende privatbilist. Men hvordan komme under huden på den nye bevegelsen - kossismen?

Walraffing med hodesett

Som lyn fra klar himmel kom ideen i fjor høst. Mens konemor og jeg ser Skavlan intervjue det gamle Establishment ligger barna strødd rundt i stuen med Koss i ørene. Walraffing er det som må til. Jeg må bli som dem. Sporenstreks fyller jeg flashminnet i mobilen med det jeg kaller musikk, røsker til meg et sett med Koss og entrer virkeligheten med akkompagnement. Oi, bass er blitt moderne. Fullstendig uten digitale rettigheter men med et lyst sinn tar musikken meg med i tid og rom. Ute er det blått som f… og første og beste innskytelse er å entre Løvstakken for full musikk. Endelig slutt på fuglesang og annen naturstøy. Med Wagner i binær form bestiger jeg toppen med Kraft durch Freude. Neste stopp byen og De Musikalske Dverger. Drit i ka eg heter men det blir en fantastisk opplevelse. Neste morgen på vei til dagens dont i det postindustrielle Kokstad sprites soloppgangen opp med ”Working for the Yankee dollar” mens jeg sykler lett forbi den endeløse køen av biler hvor resignerte mennesker har lagt hodet på rattet. På jobben rettes ryggen ved å spasere den regntunge Fabrikkgaten med ” The future's so bright I gotta wear shades” i ørene. Om kvelden er det festaften med Harmonien. Mussorgsky står på programmet. Dirigenten hever taktstokken og jeg trykker på play. Endelig skal musikken nytes uten ubehaget med de skravlende andre. På vei hjem lar jeg himmellegemene styre mens jeg fyller mitt eget univers med falmede stjerner og Mozarts nattmusikk.

Nytelse er mantraet

Nå fire måneder senere er mine Koss og jeg blitt uadskillige. Jeg forstår kossingene. Jeg vet hva de føler. Nytelse er mantraet for det nye årtusen. Jeg vender tilbake dit hvor det hele startet - Valkendorffsgaten. Denne gangen sammen med Kari Bremnes. Kun i minnet finner hjertet fred. MuzikMagazinet er borte. Som erstatning er det åpnet en bar. Jeg bestiller en dobbel Gammel Reserve og øl. For meg er reisen langs kvintsirkelen slutt, men jeg fryder meg med tanken om at det kanskje akkurat nå et sted der ute er en ny ungdommelig innovatør som fyrer i gang neste massebevegelse. Hva det blir? Tiden vil vise, men jeg ville ikke bli forundret om det er noen lokasjonsbaserte tjenester som kommer til å pirre flere sanser. Vi har da tross alt fem. Ja, noen mener sågar vi har seks. Stimuli-industri er fremtiden. Mens akevitten flyter rundt i munnen blandet med øl lar jeg musikken spille opp. Welcome to the Pleasuredome.

Kronikkforfatteren er ingeniør og gründer, bosatt utenfor Bergen.