NINTENDO-DOMMEN

KRONIKK: Maskinvare for dataspill kan være utstyrt med innretning som forhindrer bruk av spill som krenker spillutvikleres opphavsrett.

EU-domstolen har slått fast at produsenter av maskinvare for dataspill kan benytte slik innretning, selv om den også hindrer bruk av spill som ikke innebærer en slik krenkelse.

Dette følger av EU-domstolens avgjørelse av 23. januar 2014 i sak C-355/12 mellom Nintendo og det italienske selskapet PCBox. Av dommen fremgår det at rettighetshaveren til et åndsverk kan ha rett til å installere beskyttelsessystemer for å kontrollere eksemplarfremstilling eller tilgjengeliggjøring for allmennheten ikke bare på det lagringsmediet som inneholder verket, men også på det utstyret som benyttes for å få tilgang til eller vise verket. Dette gjelder selv om beskyttelsessystemet på utstyret fører til at utstyret utelukkende fungerer sammen med rettighetshaverens originalverk og dermed begrenser eierens mulighet til å utnytte utstyret. Rettighetshaverens adgang til å gå frem på denne måten, beror imidlertid på om det eksisterer andre metoder som ville ha forårsaket færre begrensninger for tredjemanns bruk av utstyret, og som samtidig ville ha gitt rettighetshaver tilsvarende grad av beskyttelse mot uberettiget eksemplarfremstilling eller tilgjengeliggjøring av rettighetshavers verk.

Dette gjelder selv om beskyttelsessystemet på utstyret fører til at utstyret utelukkende fungerer sammen med rettighetshaverens originalverk

 

1. Sakens bakgrunn

Saken dreier seg om opphavsrettsdirektivets (direktiv 2001/29/EF) regler om forbud mot salg mv. av innretninger for omgåelse av effektive tekniske beskyttelsessystemer etablert av rettighetshaver for å kontrollere fremstilling av eksemplarer av et åndsverk eller tilgjengeliggjøring av verket for allmennheten. Reglene ble i 2005 gjennomført i norsk rett ved innføringen av kapittel 6a i åndsverkloven, en lovendring som var gjenstand for omfattende debatt.

Nintendo har etablert et teknisk beskyttelsessystem for sine spillkonsoller DS og Wii. Beskyttelsessystemet består av to hovedkomponenter, en gjenkjennelsesmekanisme installert i konsollen og en kode lagret sammen med dataspillet på et fysisk lagringsmedium. Spill eller andre typer multimediainnhold som ikke har en slik kode, vil ikke kunne la seg avspille på konsollene, noe som innebærer at det kun er mulig å benytte originale eksemplar fra Nintendo.

PCBox markedsfører originale Nintendo-konsoller, men også utstyr som kan installeres på konsollene for å omgå Nintendos beskyttelsessystem. Ved installasjon av dette utstyret vil det la seg gjøre å benytte innhold som ikke er utstyrt med beskyttelseskoden som gjenkjennelsesmekanismen i konsollene krever. Utstyret gjør det således mulig å benytte kopier av Nintendos spill som er fremstilt uten Nintendos samtykke og som dermed er fremstilt i strid med Nintendos opphavsrett. Utstyret gjør det dessuten mulig å benytte dataspill og annet innhold som er fremstilt av andre enn Nintendo, så som dataspill laget av amatører (såkalte "homebrews"), samt å avspille mp3-filer og video.

Nintendo var av den oppfatning at utstyret fra PCBox hadde som sitt primære formål å omgå beskyttelsessystemet som Nintendo benytter for å kontrollere eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring av Nintendos dataspill. Nintento tok derfor ut søksmål for de nasjonale domstoler i PCBox' hjemstat, Italia, med påstand om at PCBox' utstyr er i strid med forbudet i italiensk rett, tilsvarende forbudet i opphavsrettsdirektivet artikkel 6, mot fremstilling, markedsføring mv. av innretninger eller tjenester som har til formål å omgå et effektivt teknisk beskyttelsessystem etablert av rettighetshaver for å forhindre opphavsrettskrenkelser. PCBox tok til motmæle og gjorde gjeldende at formålet med Nintendos beskyttelsessystem er å forhindre bruk av uavhengig programvare som er fremstilt av andre enn Nintendo, og at systemet dermed forhindrer fullverdig bruk av konsollene ved at brukeren ikke kan avspille MP3-filer, filmer og videoer på dem.

I henvisningen av saken til EU-domstolen ga den italienske domstolen uttrykk for det grunnleggende standpunkt at dataspill består av ikke bare programvare, men også en underliggende historie fortalt gjennom bilder og lyd, og at Nintendos beskyttelsessystem derfor nyter et videre vern enn det som gjelder for dataprogrammers beskyttelsesinnretninger i henhold til programvaredirektivet (direktiv 2009/24/EF). Disse bestemmelsene i programvaredirektivet er gjennomført i norsk rett i åndsverkloven § 53c, som inneholder et mindre inngripende forbud mot midler til omgåelse av beskyttelsesinnretninger enn loven § 53a oppstiller for øvrige åndsverk.

Videre stilte den nasjonale domstolen i korte trekk følgende spørsmål:

Omfatter direktivets vern av tekniske beskyttelsessystemer et system som er installert på utstyr produsert av rettighetshaveren og som er til hinder for at utstyret kan anvendes med supplerende utstyr produsert av andre enn rettighetshaveren?

I hvilken grad skal på den ene side den tiltenkte bruken av avspillingsutstyret og på den annen side omfanget, arten og viktigheten av omgåelsesinnretningens bruk ut over omgåelse av rettighetshaverens vern mot ulovlig bruk av verket, tilleggs vekt ved vurderingen av beskyttelsessystemets vern etter direktivet?

 

2. Dommens innhold

EU-domstolen bekreftet den nasjonale domstolens oppfatning om at dataspill er vernet ut over det som følger av programvaredirektivet. Grunnlaget for dette er at dataspill består av programvare og grafikk- og lydelementer som, selv om de er fremstilt i et programmeringsspråk, sammen utgjør et komplekst hele med unik kreativ verdi.

I sitt svar på den nasjonale domstolens første spørsmål, uttaler EU-domstolen at det ikke er noe i opphavsrettsdirektivet artikkel 6 nr. 3 som tyder på at direktivet ikke omfatter et beskyttelsessystem som dels er installert på lagringsmediet sammen med det aktuelle dataspillet og dels på konsollen. EU-domstolen presiserer at direktivets begrep "effective technological measures" skal fortolkes vidt i tråd med direktivets formål, som er å etablere en høy grad av beskyttelse mot krenkelser av opphavsmannens rettigheter. Dette medfører at beskyttelsessystemer av den typen Nintendo benyttet seg av, skal nyte vern, så lenge formålet med beskyttelsessystemet er å forhindre eller redusere handlinger som krenker de rettighetene opphavsmannen har i henhold til direktivet.

Når det gjelder det andre spørsmålet, uttaler EU-domstolen at utgangspunktet for vurderingen av beskyttelsessystemets vern må være systemets formål, beskyttelse mot ulovlig bruk av rettighetshaverens verk. Beskyttelsessystemene og dets virkninger må videre stå i forhold til rettighetshaverens behov for beskyttelse. Dette følger av direktivet artikkel 6 fortolket i lys av direktivets fortale premiss 48 og det alminnelige, EU-rettslige proporsjonalitetsprinsippet. EU- domstolen slår fast at forbudet mot omgåelse av slike beskyttelsessystemer ikke skal være til hinder for innretninger og aktiviteter som har et vesentlig, kommersielt formål ut over omgåelsen av beskyttelsessystemet. Beskyttelsessystemer er dermed bare vernet så langt de er egnet til å beskytte opphavsmannens rettigheter og ikke går lenger enn det som er nødvendig for å oppfylle dette formålet. Den tiltenkte bruken av avspillingsenheten er dermed ikke av betydning ved vurderingen. Derimot skal den tiltenkte bruken av omgåelsesinnretningen tillegges vekt.

På denne bakgrunn uttaler EU-domstolen at de nasjonale domstolene må vurdere om det kunne ha vært benyttet andre beskyttelsessystemer som ikke er installert på avspillingsenheten og som i mindre grad er til hinder for andres aktiviteter, samtidig som de gir rettighetshaveren tilstrekkelig beskyttelse. Momenter ved denne vurderingen vil være kostnadene, tekniske og praktiske muligheter, samt graden av beskyttelse av rettighetene. Opphavsmannen kan imidlertid ikke kreve fullstendig beskyttelse.

Videre gir EU-domstolen uttrykk for at den nasjonale domstolen kan se nærmere på omgåelsesinnretningene og den praktiske bruken av dem, i den hensikt å bringe på det rene om de har et vesentlig, kommersielt formål ut over å tilrettelegge for ulovlig bruk av vernede verk. Særlig vil det etter EU-domstolens syn være av interesse å få belyst hvor ofte PCBox' utstyr blir benyttet for å gjøre det mulig å benytte uautoriserte kopier av Nintendos dataspill på spillkonsollene, og hvor ofte utstyret blir benyttet til andre formål som ikke har sammenheng med opphavsrettskrenkelse av Nintendos spill.

 

3. Betydning for norsk rett

For norsk rett tilfører ikke EU-domstolens svar på det første spørsmålet noe nytt av vesentlig betydning. Det fremgår allerede av forarbeidene til lovendringen i 2005 at et effektivt teknisk beskyttelsessystem kan omfatte deler av avspillingsenheten i tillegg til mediet verket er lagret på. EU- domstolen bekrefter dermed bare at den norske regelen på dette punktet er i tråd med det underliggende direktivet.

EU-domstolens vurderinger under det andre spørsmålet, om kriteriene ved vurdering av omfanget av beskyttelsessystemets vern, samsvarer langt på vei med det som følger av norsk rett. Vurderingene av forholdsmessighet, dvs. spørsmålet om det kunne ha vært benyttet en mindre inngripende beskyttelsesinnretning, er imidlertid ikke berørt i de norske lovforarbeidene. Denne begrensningen og de momentene EU-domstolen peker på, vil ha betydning ved anvendelsen av de norske reglene.

Dataspills vern som åndsverk har ikke tidligere vært særskilt vurdert i Norge, verken i rettspraksis eller juridisk teori. Sondringen mellom dataprogrammer og øvrige åndsverk er da heller ikke av umiddelbar betydning etter norsk rett, ettersom alle åndsverk er regulert av åndsverkloven. Ved anvendelse av de ulike bestemmelsene i åndsverkloven på et dataspill, kan imidlertid sondringen ha betydning, i den forstand at de underliggende direktivene vil legge føringer for fortolkningen av åndsverklovens bestemmelser. For dataspill som åndsverk gir dermed dommen fra EU-domstolen en interessant avklaring, idet den medfører at åndsverkloven, ved anvendelse på dataspill, skal fortolkes på grunnlag av opphavsrettsdirektivet og ikke programvaredirektivet.

Øystein Flagstad, partner i advokatfirmaet Grette DA.
Carsten Lindeman Mowinckel, advokat i advokatfirmaet Grette DA.
Til toppen