Regelverket sier også at et krav kan rettes mot tidligere
salgsledd, såkalt springende regress. I denne saken er spørsmålet om produsent
har gitt god nok informasjon til forhandler.
Sammendrag av
faktiske forhold og partenes anførsler
Klageren kjøpte 05.10.2016 en elektrisk varmeovn hos forhandler
for kr 590,-. Kjøpesummen er betalt. Det er fremlagt kvittering i saken.
Innklagde er produsent av varmeovnen. Klageren forklarer at det er oppstått et
svimerke på gulvbelegget under varmeovnen. Hun opplyser at det er en våtromsovn
på 300W, som skulle stå 5 cm fra gulvet. Videre opplyser hun at gulvbelegget er
et godkjent våtromsbelegg og at ovnen er montert 7 cm over gulvet av
elektriker. Klageren forklarer at gulvet ikke har varmekabler. Hun forklarer
videre at ovnen sto på hytten og at termostaten var innstilt på cirka 12 grader
i vintermånedene for å hindre at vannet frøs. Klageren mener den høye varmen
fra ovnen, som har medført svimerke på gulvet, må skyldes at det foreligger en
produksjonsfeil ved ovnen og at ovnen må ha blitt overopphetet. Klageren
forklarer at hun har målt temperaturen under ovnen til cirka 50 grader. Hun
forklarer at hun har målt temperaturen under en annen tilsvarende ovn, hvor
temperaturen var 29-30 grader. Klageren har fremlagt bilder. Det fremgår av
bildene at det er en brun svidd flekk under ovnen. Videre fremkommer det av
bildene at ovnen er montert cirka 7 cm over gulvbelegget og at temperaturen
under ovnen er cirka 50 grader. Klageren har fremlagt teknisk informasjon om
ovnen der det blant annet fremgår at den er godkjent av Nemko, har en effekt på
300W, har termosikring mot overopphetning og at sikkerhetsavstand under ovnen
skal være minimum 5 cm. I skrivet er det også opplyst at ovnen er «velegnet
til bruk på toaletter».
Klageren påpeker at det ikke fremkommer noen advarsel om at
gulvbelegg ikke nødvendigvis tåler varmen fra ovnen.
Klageren har fremlagt kvittering av 23.08.2016 fra fargehandel
for kjøp av «vinyl aqua gulv 2M oak gre» for kr 1.167,60. Klageren har fremlagt
udatert uttalelse fra ansatt i fargehandel der det fremgår:
«Vi ser av bilde
at her er det alt for høy overflatetemperatur på gulvet. Det skal ikke
overstige 27 grader. Enten er her en feil med ovnen, eller så er den montert
feil (For nærme gulv). Du bør kontakte el-firma som monterte ovnen.»
Klageren har fremlagt udatert uttalelse fra elektriker der
det fremgår:
«Befaring 30/5-19: Jeg er elektrikeren som hadde arbeidet med
badet. Ovnen er en panelovn, 300W. Montasjehøyde er oppgitt til min 5 cm over
gulv. Denne ovnen ble montert ca 7 cm over gulv. Etter 10 min var temperaturen
over 50 grader Celsius på gulvet. Ser ut til at dette har medført svimerke på
gulvbelegget.»
Klageren viser til innklagdes anførsler og mener innklagde
spesifikt burde ha informert om at ovnen ikke kan brukes i rom med hennes
gulvbelegg. Klageren opplyser at badet var nyrenovert. Klageren forklarer at
utbedring av skadene som varmeovnen har medført, innebærer utgifter til
rørlegger som må demontere/montere wc, vask og dusjkabinett, samt utgifter til
gulvlegger og innkjøp av nytt belegg, siden det kan legges nytt belegg oppå det
eksisterende gulvbelegget. Klageren forklarer at belegget kostet kr 1.168,-,
jf. fremlagt kvittering og at gulvlegger kostet kr 3.225,-, jf. fremlagte
faktura og bankutskrift.
Klageren har fremlagt pristilbud av 23.05.2019 der det
fremgår:
«Vedr. Skifte av gulvbelegg på bad i hytta etter avtale.
Demontering og montering av sanitær utstyr på bad etter avtale. Pristilbud på
sanitærarbeidet totalt inkl. moms kr. 7.500.- Tilbudet gjelder demontering og
montering av dusjkabinett, toalett og servantseksjon.»
Klageren hevder at det foreligger en mangel. Hun mener det
foreligger en produksjonsfeil ved ovnen ved at den avgir altfor mye varme
nedover. Klageren mener videre at det foreligger misligholdt opplysningsplikt
ved at det ikke er opplyst hvilket underlag man bør ha ved bruk av ovnen, når
den avgir så mye varme nedover. Klageren krever kr 11.900,- i erstatning.
Erstatningskravet knytter seg utbedringskostnadene.
Innklagde avviser klagerens krav. De mener det er liten
sannsynlighet for at ovnen er overopphetet da den har innebygget
overopphetingsvern som ville slått av ovnen ved overoppheting. Innklagde
forklarer at de har undersøkt og testet ovnen og ikke funnet noen feil ved den. Innklagde hevder at det er kundens
ansvar å undersøke at gulvet er kompatibelt med ovnen man planlegger å montere,
og at det er umulig for dem som produsent å undersøke alle typer gulv og hvor
høy temperatur de tåler. Innklagde opplyser at ovnen er godkjent av Nemko etter
gjeldende standarder for et slik produkt med 60K, som betyr 60 grader +
romtemperatur på vegg og gulv. Innklagde hevder at temperaturen som klageren
målte under ovnen sin, følgelig er innenfor kravene til den aktuelle ovnen.
Ifølge innklagde er den eneste forklaringen at gulvbelegget ikke tåler varmen
som ovnen avgir. De forklarer at gulvbelegg ofte har informasjon om maks
temperatur som gulvet tåler med tanke på varmekabler og varmefolie. Innklagde
opplyser at det foreligger vedlikeholdsanvisning for vinylbelegget som klager
har brukt, der det fremkommer at gulvet ikke kan utsettes for en
overflatetemperatur over 27 grader. De forklarer at det i vedlikeholds
anvisningen er målt med undervarme, men at effekten blir den samme. Innklagde
hevder at de ikke kan være ansvarlige for en skade som er skjedd fordi
overflatetypen på gulvet til klageren ikke er forenelig med den varmekilden hun
har valgt. Innklagde har fremlagt vedlikeholds anvisning for våtromsgulv, vegg
og Aquarelle, iQ-gulv, Wallgard der det
fremgår under gulvvarme:
«Ved gulvvarme får overflatetemperaturen aldri overstige
27 ℃.»
Innklagde bemerker at klageren opplyser å ha målt 29-30
grader under en annen tilsvarende ovn. De forklarer at dette ikke er
sammenlignbart da varmen på gulvet avhenger av størrelsen på rommet, trekk og
hva termostaten er innstilt på. Videre viser de til at temperaturen uansett var
høyere enn det gulvet til klageren tåler. Innklagde viser til at termostaten
ifølge klageren kun stod på cirka 12 grader i vintermånedene for å hindre at
vannet frøs. De forklarer at ovnen da vil stå med fullt pådrag til hele rommet
er 12 grader og anser det sannsynlig at ovnen da har stått med fullt pådrag
over lengre tid. Klageren forklarer at hun har vært i kontakt med Nemko som
bekreftet overfor henne at den aktuelle ovnen kan komme opp i 60 grader over
romtemperatur.
Påstand
Klageren har nedlagt påstand om at innklagde skal betale
henne kr 11.900,- i erstatning.
Utvalget ser slik på
saken
Saken gjelder et kjøp mellom en næringsdrivende og en
forbruker, og forholdet reguleres derfor av forbrukerkjøpsloven av 21.06.2002
nr. 34 (fkjl), jf. lovens § 1. Av fkjl. § 35 første ledd fremgår at forbrukeren
«kan gjøre sitt mangelskrav mot selgeren gjeldende mot et tidligere
yrkessalgsledd for så vidt tilsvarende krav på grunn av mangelen kan gjøres
gjeldende av selgeren eller en annen som ervervet tingen fra det tidligere
leddet».
Det følger av alminnelige regler om bevis at det er klageren
som har bevisbyrden for omstendighetene som kravet er grunnet på. Slik utvalget
forstår innklagdes anførsler bestrides ikke at direktekrav kan gjøres gjeldende
overfor innklagde som et tidligere yrkessalgsledd, forutsatt at de øvrige
vilkårene for et slik krav er oppfylt. Klageren har gjort gjeldende at det
foreligger en produksjonsfeil ved ovnen, med henvisning til at det er målt en
temperatur på 50 grader på nedsiden av ovnen og at dette har medført svimerker
på gulvbelegget.
Til dette har innklagde bemerket at ovnen er godkjent av
Nemko med 60K, som etter det opplyste betyr 60 grader + romtemperatur på vegg og
gulv. Klageren har ikke fremlagt dokumentasjon som tilsier at dette ikke
medfører riktighet. Etter dette finner utvalget at det ikke er sannsynliggjort
en produksjonsfeil. Avgjørende er dermed om det foreligger en mangel i form av
opplysningssvikt, som klageren kan gjøre gjeldende overfor innklagde. Et
grunnleggende vilkår for direktekrav etter § 35 første ledd er at forbrukeren
selv har et mangelskrav mot sin selger (forhandler), jf. formuleringen «sitt
mangelskrav». Det første spørsmålet er dermed om klageren kunne gjort krav om
erstatning som følge av opplysningssvikt gjeldende overfor selger. Det følger
av fkjl. § 16 første ledd, bokstav b at det foreligger en mangel hvis selgeren
ved kjøpet har forsømt å opplyse om forhold ved tingen eller dens bruk som han
eller hun burde kjenne til, og som forbrukeren hadde grunn til å regne med å
få, dersom unnlatelsen kan antas å ha virket inn på kjøpet.
Det anses
dokumentert at ovnen avgir sterk varme (cirka 50 grader) nedover og at dette
har forårsaket et svimerke på gulvbelegget under varmeovnen. Forhandler er ikke
part i saken og har ikke forklart seg om hvilken informasjon som ble gitt til
klageren. Heller ikke innklagde har belyst dette forholdet. Utvalget finner
dermed å måtte bygge vurderingen på det fremlagte skrivet med teknisk informasjon
om ovnen, som etter det utvalget forstår ble formidlet til klageren i
forbindelse med kjøpet. I skrivet fremgår en rekke opplysninger, herunder at
ovnen er godkjent av Nemko, har en effekt på 300W, samt sikkerhetsavstander
alle veier. Skrivet inneholder imidlertid ingen opplysninger om at ovnen er
godkjent for 60K eller øvrig informasjon om hvilken temperatur ovnen kan komme
opp i. Ettersom temperaturen som ovnen er godkjent for er egnet til å lage svimerker
på gulvbelegg, finner utvalget det klart både at klageren hadde grunn til å
regne med å få slike opplysninger og at unnlatelsen har innvirket på kjøpet. I
denne sammenhengen påpekes særlig at ovnen ble markedsført som velegnet for
toalett og at gulvbelegg er ganske vanlig i nettopp WC-rom.
Klageren kan ikke
gjøre gjeldende som en mangel noe hun kjente eller måtte kjenne til ved kjøpet,
jf. fkjl. § 16 tredje ledd. Det påhviler imidlertid ikke forbrukeren en særlig
undersøkelsesplikt før kjøpet. Det er ikke sannsynliggjort at klageren kjente
til de aktuelle forholdene knyttet til temperatur under ovnen og det er heller
sannsynliggjort at dette er forhold som klageren måtte kjenne til. Utvalget
finner etter dette at det foreligger en mangel i forholdet mellom klageren og forhandler.
Av fjkl. § 33 første ledd, jf. § 52 første ledd fremgår at klageren kan kreve
erstatning for sitt økonomiske tap som følge av mangelen, jf. fkjl. § 33 første
ledd, jf. § 52 første ledd. Klageren har dokumentert at varmen fra ovnen har
medført et svimerke på gulvet. Av betydning for erstatningens størrelse, har
klageren fremlagt pristilbud av 23.05.2019 fra rørlegger for demontering og
montering av sanitærutstyr pålydende kr 7.500,-.
Klageren har ikke dokumentert
hva nytt gulv og gulvlegger vil koste, men har derimot fremlagt dokumentasjon
på hva gulvet kostet da det ble lagt i 2016, jf. kvittering på betaling av kr 1.168,- for gulvbelegget, samt faktura og bankutskrift som viser at gulvlegger
kostet kr 3.225,-. Utvalget finner det på denne bakgrunnen sannsynliggjort at
utbedringskostnadene beløper seg til cirka kr 11.900, og at dette er en utgift
som klageren kunne krevd erstattet av forhandler. Klageren har dermed et
mangelskrav mot sin selger. Spørsmålet er etter dette om kravet kan gjøres
gjeldende overfor innklagde. Vilkåret for et slikt direktekrav er at «tilsvarende
krav på grunn av mangelen kan gjøres gjeldende av selgeren eller en annen som
ervervet tingen fra det tidligere leddet», jf. fkjl. § 35. For at klageren
skal kunne kreve erstatning fra innklagde, er det altså et vilkår at forhandler
kunne ha gjort et tilsvarende krav gjeldende overfor innklagde.
Både innklagde
og forhandler er næringsdrivende parter og forholdet mellom dem reguleres av
lov om kjøp av 23.05.1988 nr. 27, jf. lovens § 1. Det følger av kjl. § 19
første ledd bokstav b, som direkte gjelder ting solgt «som den er» at tingen
har en mangel dersom selgeren ved kjøpet har forsømt å gi opplysning om
vesentlige forhold ved tingen eller dens bruk som han måtte kjenne til og som
kjøperen hadde grunn til å regne med å få, såframt unnlatelsen kan antas å ha
innvirket på kjøpet. Tilsvarende opplysningssvikt må regnes som mangel også ved
kjøpsavtaler uten et «som den er»-forbehold. Avtalen mellom forhandler og
innklagde, og forholdene rundt avtaleslutningen, er i liten grad opplyst for
utvalget, herunder hvilken informasjon forhandler fikk om ovnen i forbindelse
med kjøpet. Som profesjonell aktør og part i avtalen med forhandler, har
innklagde de beste forutsetninger for å opplyse denne siden av saken.
Når det
ikke er fremlagt dokumentasjon på at forhandler fikk flere eller andre
opplysninger enn klageren, må utvalget legge til grunn at slike opplysninger
heller ikke ble gitt. Også i denne sammenhengen legges dermed skrivet med
teknisk informasjon til grunn som uttrykk for hvilken informasjon innklagde gav
om ovnen. Utvalget finner det klart at forholdene knyttet til temperatur rundt
ovnen, er noe innklagde som produsent måtte kjenne til. Noe mer tvil knytter
det seg til spørsmålet om dette er et forhold som en profesjonell forhandler i
elektrobransjen, normalt vil være kjent med. I mangel på redegjørelse og
dokumentasjon som klargjør hvorvidt godkjenning for 60K og temperatur opp mot
60 grader + romtemperatur er vanlig for ovner på 300W, finner imidlertid
utvalget å måtte legge til grunn at forhandler hadde grunn til å regne med å få
opplysninger om forholdet. Det vises til at en 300W-ovn er svak sammenlignet med
mange varmeovner og at ovnen var markedsført som velegnet til bruk på
toaletter. Vinylbelegg er som nevnt særlig vanlig å ha på toalettrom. Når ovnen
ikke kan brukes i rom med en relativt vanlig type gulvbelegg, må dette anses
som et vesentlig forhold ved ovnen av stor betydning for forhandlers kunder.
På
samme grunnlag finner utvalget også at manglende opplysninger om forholdet kan
antas å ha innvirket på kjøpet. Videre fremgår det av kjl. § 20 første ledd at
kjøperen ikke kan gjøre gjeldende som mangel noe han kjente eller måtte kjenne
til ved kjøpet. Av andre ledd fremgår at dersom kjøperen før kjøpet har undersøkt
tingen eller uten rimelig grunn unnlatt å etterkomme selgerens oppfordring om å
undersøke den, kan kjøperen ikke gjøre gjeldende noe som han burde ha oppdaget
ved undersøkelsen, med mindre selgeren har handlet grovt aktløst eller for
øvrig i strid med redelighet og god tro. Slik saken er opplyst legger utvalget,
i tråd med ovenstående synspunkter, til grunn at forhandler verken kjente eller
måtte kjenne til det aktuelle forholdet. Det er heller ingen holdepunkter for å
anta at begrensningene i kjl. § 20 annet ledd kommer til anvendelse. I den
sammenhengen bemerkes at en generell undersøkelsesplikt heller ikke påhviler en
næringsdrivende kjøper.
Det foreligger etter dette en mangel i form av
opplysningssvikt i forholdet mellom innklagde og forhandler. Direktekrav etter
fkjl. § 35 første ledd forutsetter som nevnt at forhandler kan gjøre «tilsvarende
krav på grunn av mangelen» gjeldende overfor innklagde. Dette innebærer at
klagerens krav bare kan gjøres gjeldende i den utstrekning og innen den
beløpsgrense innklagde har mangelsansvar overfor forhandler, jf. Ot.prp. nr. 44
(2001-2002) s. 154. Forbrukerens krav som følge av mangelen må altså være av
samme art. I dette ligger at klageren bare kan gjøre et erstatningskrav
gjeldende overfor innklagde dersom forhandler kunne gjort et tilsvarende
erstatningskrav gjeldende. Slik saken er opplyst finner utvalget å måtte bygge
på at forhandler regressvis kunne ha krevd innklagde for en erstatning stor kr
11.900,- og at vilkårene for direktekrav etter fkjl. § 35 første ledd dermed er
oppfylt. Klageren tilkjennes etter dette en erstatning på kr. 11.900,-.
